Sibikwa – en hjelp mot en bedre fremtid? : En kvalitativ studie av et utdanningsprogram i Sør-Afrika

Abstract

Denne oppgaven er en kvalitativ studie av et utdanningsprogram for kriminelle og marginaliserte ungdommer i Sør-Afrika. Programmet heter Youth Against Violence (YAV) og arrangeres av Sibikwa Community Theatre. Høsten 2004 samlet Operasjon Dagsverk (OD) inn penger til 6 programmer i Sør-Afrika som går under betegnelsen ”arbeid med ungdom mot vold blant ungdom”. Slagordet til OD under denne kampanjen var: ”Fordi det finnes andre løsninger”. Midler fra denne aksjonen gikk blant annet til Sibikwa.

Ledelsen på Sibikwa har først og fremst et mål om å hjelpe deltakerne ut av en kriminell karriere ved å gi dem et tilbud gjennom utdanning og støtte. De ønsker å motivere til adferdsendring gjennom forestillinger og seminarer hvor de diskuterer temaer som ungdomstid, vold, HIV/AIDS, kriminalitet og kjønn. Denne kunnskapen og trening i dans, musikk og drama skal føre til at gruppen når ut til 24 000 barn og unge med budskap om disse temaene gjennom forestillinger og seminarer. Målet for deltakerne på YAV er at de skal tilegne seg ferdigheter slik at de skal ha muligheter til å få jobb etter endt utdanning. De skal ha lært de viktigste prinsippene innenfor musikk, dans og drama slik at de kan undervise og tilrettelegge seminarer for barn og unge. Ved å gjøre dette håper ledelsen ved Sibikwa at de kan bidra til å bekjempe kriminalitet og fattigdom i Sør-Afrika.

I januar 2007 hadde elevene som startet på YAV høsten 2005 fullført 1½ år av de 2½ årene programmet varer. I den forbindelse ble jeg sendt av OD- rådet til Johannesburg, Sør-Afrika for å undersøke hvilke bakgrunn deltakerne hadde, om prosjektet fungerte slik det var tenkt og om deltakerne selv opplevde at de hadde utbytte av programmet. Jeg skulle også vurdere i hvilken grad YAV når ut til lokalbefolkningen med budskap om kriminalitet, vold, HIV og AIDS.

Feltarbeidet innebar deltakende observasjon av en gruppe på 18 deltakere, intervjuer med åtte av deltakerne samt tre ledere ved Sibikwa. Intervjuguiden var basert på spørsmål som dukket opp underveis i feltarbeidet ut fra observasjoner, men også på spørsmål jeg forberedte før jeg reiste. Blant de 18 deltakerne på YAV var det to som ikke leverte inn skriftlig samtykke, gjennom skjemaet ”My story”, om å bli referert til i rapporten. De var viktige deltakere i gruppen og er blitt observert på lik linje med de andre deltakerne men uten å bli referert. Det er de resterende 16 deltakerne som er mine informanter gjennom intervjuer og som er sitert.

YAV var ment for ungdom som kommer fra fengsel og omsorgshjem, samt ungdommer som ikke har fullført videregående skole og som er marginaliserte fra samfunnet. Tidlig i oppholdet observerte jeg at dagens deltakere i liten grad fyller disse kriteriene. Blant mine 16 informanter var det seks deltakere igjen av dem som startet i 2005. Gruppen fikk fem nye deltakere i 2006 og fem nye i 2007. Det var bare seks av dagens deltakere som falt inn under kategorien kriminell/kriminell fortid og en som var fra omsorgshjem. Resten av deltakerne var fattige, men lovlydige. Ut fra deres egne utsagn og mine observasjoner er ikke disse marginaliserte sett i forhold til befolkningen i deres nærmiljø i en av Sør-Afrikas mange townships. Man kan si at de var marginaliserte i forhold til den hvite befolkningen og middelklassen i Sør-Afrika, som også omfatter svarte.

Ledelsen på Sibikwa jobber ut fra teorien om at alle deltakerne er fra målgruppen. De har et rettferdighetsprinsipp om å behandle alle likt. Dette var imidlertid ikke noen suksess i og med at deltakerne er forskjellige og ønsket å bli behandlet ut fra hvem de er. Et annet poeng er at deltakerne som ikke var i den direkte målgruppen følte seg falsk anklaget som ”problembarn” og mistrivdes med dette.

Ledelsen på Sibikwa har også en utfordring når det gjelder deltakernes behov og ønske om penger. Flere av deltakerne ble fortalt av ledelsen at de skulle tjene penger i det siste året av programmet der de praktiserer det de har lært det foregående 1½ året. Dette løftet ble ikke innfridd og ble problematisk for deltakerne, ikke minst fordi de hadde fortalt familiene sine at de skulle tjene penger så fort de ble praktikanter.

Det er også gledeshistorier ved YAV. Flere deltakere, spesielt de som er i målgruppen, fortalte om hvor mye Sibikwa har betydd for dem. Det er tydelig at de opplevde å ha blitt ”reddet” av Sibikwa. Formidling til lokalbefolkningen gjennom bruk av scenekunst ser ut til å ha positiv effekt, og ikke minst har det å lage disse forestillingene og å arrangere seminarer vært positivt for deltakerne.