| dc.description.abstract | Temaet for denne oppgaven er spenningen mellom sosial reproduksjon i rekrutteringen til høyere utdanning, og teorier om individualisering og en ny modernitet. Gjennom fire fokusgrupper med tilsammen 19 jusstudenter har jeg studert hvilken form denne motsetningen tar på et subjektivt nivå. Tesen om individualisering forbindes med navn som Beck, Bauman og Giddens, og kan leses som en kritikk av sosiologiens stadige fokus på sosial reproduksjon gjennom klassiske bakgrunnsvariabler. Individualiseringstesen har på sin side blitt møtt med mye kritikk fra et klassisk ulikhetsperspektiv.
I internasjonal ungdomssosiologi har det vært gjort forsøk på å teoretisere en senmoderne ungdomsfase. Teoretiseringen har tatt opp i seg spenningen mellom individualiseringsperspektivet og klasseperspektivet, og karakterisert den som et stort paradoks (Furlong og Cartmel 1997).
Ut fra litteraturen kan man forvente at unge, ressurssterke mennesker som tar høyere utdanning er blant dem som i høyest grad er preget av individualisering – tre kriterier som alle oppfylles av jusstudenter. Samtidig vet vi at rekrutteringen til jusstudiet, i likhet med andre høyt ansette profesjonsutdanninger, er preget av sosial skjevhet. Dermed bør jusstudenter være en velegnet gruppe å studere med tanke på den teoretiske motsetningen. De har alle forutsetninger for å være preget av individualisering – samtidig som deres valg av utdanning ikke kan sees som uavhengig av deres sosiale bakgrunn.
På et teoretisk plan fremstår dette som paradoksalt. Mitt prosjekt har for det første vært å studere jusstudentenes situasjon ut fra begge perspektiver; individualisering og strukturell reproduksjon. Etter at dette var gjort kunne jeg gå tilbake til og kommentere den teoretiske motsetningen på bakgrunn av de empiriske observasjonene.
Individualisering er et begrep for omfattende samfunnsendringer som utvider domenet for det individuelle valg, og tvinger individet til å være refleksivt. En egnet måte å studere individualisering på er å undersøke hvordan folk oppfatter sin situasjon og forholder seg til sine valgmuligheter – kort sagt hvordan de orienterer seg i samfunnet. Jeg har vært opptatt av hvordan de orienterte seg i valgsituasjonen etter videregående, hvordan de bestemte seg for jussen, hvordan de orienterer seg nå mens de er under utdanning, samt hvordan de orienterer seg frem mot arbeidslivet. Slik har jeg fått et innblikk i hvordan ulike stadier av ungdomsfasen kan innebære ulike orienteringer.
Forhold som disse er det vanskelig å få tak på uten å snakke med folk. En kvalitativ tilnærming var dermed naturlig. Ved å snakke med jusstudenter i fokusgrupper, håpet jeg å komme nærmere måter å snakke og tenke om disse orienteringene på, som også har en utbredelse utover akkurat disse 19 jusstudentene.
Fortellinger om individuelle valg og orienteringer vil imidlertid være mangelfulle dersom de ikke også tar opp de sosiale omgivelsene de er preget av. Her trakk jeg ulikhetsperspektivet inn, ved å spørre informantene om hvordan deres sosiale omgivelser hadde påvirket dem i valget av juristutdanningen. Slik ønsket jeg å få belyst informantenes situasjon fra begge synsvinkler.
Jeg fant at informantene oppfatter mestring av usikkerhet og selvrealisering som særlig viktige utfordringer. Gjennom å velge jusstudiet føler de at de reduserer mye av usikkerheten som forbindes med valgsituasjonen etter videregående. Forestillinger om selvrealisering knyttes imidlertid til å åpne seg for fleksibilitet og mobilitet i arbeidslivet. Når de har den trygge utdanningen i boks er de klare til å ta del i og mestre samfunnets grunnleggende usikkerhet.
Denne løsningen på utfordringene kan godt fremstilles som refleksivt utarbeidet. Men samtidig legger ikke informantene skjul på at de har vært preget av sosiale omgivelser. At jussen er et alternativ de var fortrolige med, har sammenheng med deres sosiale bakgrunn.
Jeg har argumentert for at funnene taler for et åpent individualiseringsbegrep, som går ut på at institusjonelle og kulturelle samfunnsendringer stiller unge mennesker overfor visse utfordringer. Hvordan folk løser utfordringene, eller ”post-reflexive choice”, har som regel sammenheng med sosial bakgrunn (Adams 2006). Jusstudentene har landet på én løsning blant mange mulige. Videre innebærer denne løsningen ulike orienteringer i løpet av ungdomsfasen.
Videre har jeg argumentert for at både individualiseringsperspektivet og ulikhetsperspektivet er relevante for å forstå jusstudentenes situasjon. Individualisering behøver ikke å gå på tvers av strukturell reproduksjon, den kan like gjerne opprettholde eller styrke reproduksjonen. En slik mekanisme kan være at de trygge valgene blir mer verdsatt i en mer usikker og uoversiktlig situasjon. Med disse innsiktene fremstår helhetsbildet ikke lenger som paradoksalt, og fiendskapet mellom de to perspektivene fremstår som ufruktbart. | nor |