Abstract
Denne oppgaven er en argumentasjonsanalyse av debatter om minoritetskvotering sett i lys av hovedargumenter brukt i andre debatter om positiv særbehandling. Bakgrunnen for valg av tema er at regjeringen høsten 2006 vedtok å utrede forsøk med moderat kvotering av personer med innvandrerbakgrunn ved ansettelser i staten. Høsten 2007 ble det bestemt at forsøkene med moderat kvotering i staten skulle settes i gang fra begynnelsen av 2008.
Oppgaven tar for seg hvordan kvoteringsordninger for personer med innvandrerbakgrunn argumenteres for og legitimeres i en norsk kontekst, samt hvordan kvoteringsmotstanderne argumenterer mot denne type ordninger. Videre diskuterer jeg hvilke likheter og forskjeller som finnes mellom debatter om kvotering av personer med innvandrerbakgrunn, og norske og amerikanske debatter om kjønnskvotering og positiv særbehandling. Jeg prøver også å belyse hvorfor det settes i gang forsøk med dette virkemiddelet akkurat nå.
Oppgavens metodiske utgangspunkt er kvalitativt, og datamaterialet består av avisartikler fra perioden februar 1997 til mars 2007, samt intervjuer med tre sentrale politiske aktører. Jeg har brukt atekst som søkeredskap, og søkene er gjort mellom august 2006 og mars 2007. Intervjuene er ment som supplement til tekstmaterialet, og som en mer strategisk tilnærming til ulike posisjoneringer i debatten. Jeg har intervjuet Sosialistisk Venstreparti fordi det er eneste parti som har gjort et vedtak om å gå inn for kvotering av personer med innvandrerbakgrunn, Fremskrittspartiet fordi det er eneste parti som har vedtektsfestet motstand mot kvotering av personer med innvandrerbakgrunn, og Arbeiderpartiet fordi det er et parti som har vedtektsfestet kjønnskvotering, og har lange tradisjoner for å gå inn for kvotering for å øke kvinneandelen i ulike sammenhenger, men som ikke har vedtatt å gå inn for kvotering av personer med innvandrerbakgrunn. Tekstmaterialet er ment å gi oversikt og bredde, mens intervjuene gir et mer dyptgående innblikk i tre sentrale aktørers argumentasjon.
For å kunne sammenlikne debattene om minoritetskvotering med andre debatter om positive særbehandlingsordninger, tar jeg utgangspunkt i Mari Teigens typologi over hovedargumenter brukt i debatter om positiv særbehandling, slik den er presentert i hennes bok Kvotering og kontrovers (2003). Poenget er å diskutere hvorvidt typologiens hovedargumenter finnes igjen i mitt datamateriale, og på hvilken måte. Teigens typologi, andre bidrag som tar for seg teoretiske tilnærminger til positiv særbehandling, samt diskrimineringsbegrepet, og tidligere forskning på omfanget av diskriminering i Norge utgjør det teoretiske fundamentet.
I oppgaven viser jeg at debattene om minoritetskvotering først og fremst handler om hva som er rettferdig. På den ene siden argumenteres det for at positiv særbehandling er et virkemiddel for å veie opp for diskriminering, og oppnå rettferdighet i praksis. På den andre siden argumenteres det for at kvotering er et brudd med viktige prinsipper om individuell likebehandling. Debatten preges dermed ikke i hovedsak av den forskjellsargumentasjonen som kjennetegner kjønnskvoteringsdebatt. Debatten skiller seg også fra den amerikanske debatten om affirmative action, som har gått fra å handle om hva som er rettferdig og minoriteters rett til å bli integrert, til å handle om hvilke organisatoriske og konkurransemessige fortrinn som ligger i mangfold (diversity).