En verden i miniatyr : - en mikrososiologisk studie av samhandling mellom beboere i asylmottak

Abstract

Dette er en mikrososiologisk studie av samhandling mellom beboere i asylmottak. Jeg har sett på samhandlingen mellom beboerne på to nivåer. Det ene handler om hvordan beboerne forholder seg til hverandre. Det andre handler om beboernes identitetsarbeid i samhandlingen med hverandre. For å belyse dette har jeg benyttet meg spesielt av Erving Goffmans teorier om hverdagssamhandling ansikt til ansikt. I tillegg har jeg benyttet meg av Thomas J. Scheffs teori om begrepene skam og stolthet som jeg mener kan utfyller Goffman. Jeg har også lagt vekt på Randall Collins teori om interaksjonsritualer. Oppgaven er basert på deltagende observasjon ved et norsk asylmottak hvor jeg var i en periode på en måned.

Beboere på asylmottak er mennesker fra hele verden med forskjellig kultur og språk. Dette kan gjøre samhandlingen mellom beboerne vanskelig fordi de ikke deler en felles forståelseshorisont, noe som kan medføre at beboerne vil tolke en situasjon eller et hendelsesforløp ulikt. Alle har sin bakgrunn og sine opplevelser som er ukjent for de andre. Likevel bor de svært tett på hverandre og de har lite rom for privatliv. Det at de bor så tett sammen over lang tid gjør at beboerne må forhode seg til hverandre, selv om dette kan være vanskelig for mange. Beboerne har få symboler å vise til for å fortelle de andre hvem de er, og de må kanskje vise frem et selv som ikke er forenelig med hvordan de tidligere så på seg selv. Beboerne har også få ressurser å ta i bruk for å vise hverandre omsorg. Dette er hindringer som kan gjøre at mange opplever det vanskelig å omgås andre på mottaket.

Tilbaketrekking og lav deltakelse på fellesaktiviteter, husmøter og liknende er et vanlig problem på asylmottak. Men selv om beboerne ikke nødvendigvis deltar i stor skala på de fellesaktivitetene som er for alle på mottaket, så trenger de, som andre mennesker, kontakt med andre rundt seg for å utfylle bildet av seg selv. Collins skriver at individer blir dratt mot situasjoner der de føler seg følelsesmessig sterkest involvert og holder seg borte fra situasjoner der de føler seg lite involvert, eller som gir en negativ følelse. Beboernes valg av samhandlingssituasjoner eller å ikke samhandle på mottaket kan tolkes som strategier for å samle opp mest mulig god følelsesmessig energi. De velger å tilbringe tid med mennesker som kan bidra til å opprettholde bildet av dem selv som ”vanlige”. I den forstand blir alminnelig samvær i naturlige omgivelser viktig. Arenaene for identitetsarbeid er få innenfor mottaket og det kan se ut til at dette påvirker menn og kvinner ulikt.