LO og gratispassasjerproblemet : En kvalitativ studie av en prosess i perioden 2000-2005

Abstract

Transportarbeiderstreiken i 2004 skapte stor oppmerksomhet om problemet med arbeidstakere som nyter godt av fagforeningenes innsats for høyere lønn, men som ikke er medlemmer av en fagforening. Slike arbeidstakere kalles ofte for gratispassasjerer. Problemet med gratispassasjerer har vært tatt opp flere ganger tidligere innen norsk fagbevegelse, og det er et sentralt diskusjonstema også innenfor fagbevegelsen i andre land. I 2000 ble det tatt viktige initiativ for å gjøre noe med dette problemet. I et intervju i Dagens Næringsliv i desember i 2000 fortalte daværende nestleder i LO, Gerd-Liv Valla, at hun hadde reist rundt i landet på fylkeskonferansene, og overalt var irritasjonen over gratispassasjerene stor, og det ble krevd at noe ble gjort. Det var sendt inn et stort antall forslag til Kongressen med krav om tiltak mot gratispassasjerene. Hun trakk fram de mest aktuelle forslagene: tariffavgift, lønnstillegg kun til organiserte og sosiale reformer kun til organiserte. På Kongressen i 2001 sto gratispassasjerproblemet sentralt, både på grunn av mange forslag med krav om tiltak mot gratispassasjerer, LO-leders åpningstale og innledninger av andre i ledelsen, debatten og et omfattende vedtak som innebar å nedsette et utvalg med et detaljert mandat. Dette utvalget skulle i stor grad legge premissene for prosessen fram til Kongressen i 2005. Det viste seg at dette utvalget ble lagt ned etter kort tid. Prosessen ble derfor sterkt amputeret, og den endte med et vedtak av generell karakter som ikke forpliktet LO til å fremme krav tiltak mot gratispassasjerer. Som jeg skal vise i denne oppgaven, rant de opprinnelige initiativene ut i sanden, og saken ble lagt død gjennom prosessen innad i systemet. Jeg har to problemstillinger: 1. Hvordan ble krav om tiltak mot gratispassasjerer behandlet i LO i perioden 2000- 2005? 2. Hvorfor ble det ikke innført tiltak mot gratispassasjerer? For å besvare problemstillingene og belyse den politiske prosessen omkring gratispassasjerproblemet har jeg trukket på fire ulike teorier eller teoretiske perspektiver: (i) Mancur Olsons klassiske teori om forholdet mellom individuelle interesser og kollektiv handling, hvor han spesielt diskuterer problemet med gratispassasjerer. (ii) Teorier og tidligere forskning om samarbeidsmodellen i norsk arbeidsliv, det jeg har kalt Den norske modellen. (iii) Bachrach og Baratz´s teori om ”ikke-beslutninger. Og (iv) teorier om symbolpolitikk. Det var flere faktorer og forhold som førte til at prosessen fikk dette utfallet. Jeg fant at Den norske modellen eller det norske korporative systemet, var en viktig faktor. Forholdet til NHO har sterke historiske røtter. Til tross for konkurranse fra andre hovedorganisasjoner på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, spiller fortsatt LO og NHO den dominerende rollen i Den norske modellen. Frontfagsmodellen sikrer lønnsomheten til den konkurranseutsatte industrien, og den legger rammene for oppgjørene i de andre sektorene. Dette gir LO stor innflytelse på inntektspolitikken. Jeg fant også at organisasjonsstrukturen var en viktig faktor. I frontfagene spiller Fellesforbundet den dominerende rollen. NHO er forbundets hovedmotpart. Kampen om tiltak mot gratispassasjerer gjaldt privat sektor, og motparter var industriforbundene med Fellesforbundet i spissen og de små/mindre forbundene i servicesektoren. Fellesforbundet har stor innflytelse og makt i Sekretariatet og dominerer i forbundsvise oppgjør. Forbundet gikk kraftig ut mot tiltakene blant annet fordi NHO ville reagere sterkt på slike krav. En tredje faktor som jeg fant spilte en viktig rolle, var Sekretariatets makt til å sette dagsorden. De fikk vedtatt sine forslag, og med det unngikk de at forslag til tiltak ble behandlet på kongressene. Gjennom vedtaket om å nedsette et utvalg som kunne gitt forbundene i servicesektoren flere muligheter til å få fremmet krav, var saken i realiteten lagt død. Sekretariatet sørget for en ikke-beslutning. Mitt siste funn var ledelsens bruk av symbolpolitikk gjennom hele prosessen, fra kongress til kongress. I perioden var det mange utspill fra ledelsen der de gikk hardt ut mot gratispassasjerer og understreket at gratispassasjerproblemet var en viktig sak for LO. LO-ledelsen ga gjennom sine markeringer symbolsk støtte til kritikerne av gratispassasjerer. Men fordi de ikke gjennomførte konkrete tiltak, forble støtten på et symbolplan, uten instrumentelle konsekvenser.