Abstract
Emne for denne oppgaven er norsk og svensk militæretat i mellomkrigstiden. Nærmere bestemt er utgangspunktet å undersøke om et teorikonsept om ”nyprofesjonalisme” kan fungere som felles forklaringsbakgrunn på hvorfor norsk og svensk militærprofesjon lanserte nasjonenes arbeiderbevegelse som nytt trusselobjekt i denne tidsperioden. Grunnideen i nyprofesjonalisme er at offiserene gjerne søker etter nye troverdige nasjonstrusler de kan bekjempe, i perioder med fredsstrømmninger i sivilsamfunnet og mellom nasjonalstater. Altså når de befinner seg i en strukturelt sikkerhetspolitisk ”arbeidsledighet”. For offisersprofesjonen blir ”indre” fiende derfor et søkemotiv for å overbevise myndigheter og sivilsamfunn om fortsatt eksistensberettigelse i staten. Like viktig er at det nye sikkerhetsmandatet også skal fylle offisersrollen med ny mening og arbeidsmotivasjon i slike perioder med lav ytre trussel. Perioden etter første verdenskrig fortonet seg sansynligvis nettopp slik for militærvesenet i både Norge og Sverige. Geopolitisk hersket krigstretthet og indrepolitisk hørtes folks rop på mat framfor store militærbudsjett.
Første del av oppgaven består av å drøfte og analysere innholdet i teorier om militær profesjonalisme. Her vil det bli avklart og sammenfattet både et meningsinnhold og et logisk innhold i teorikonsepter om hvordan militæretaten oppfører seg avhengig og uavhengig av tid og rom. Siden nyprofesjonalisme har blitt tatt med i forklaringer på hvorfor norsk og svensk offisersprofesjon viet tid og oppmerksomhet til indre fiende, vil oppgaven deretter, og derfor, undersøke relevante historiske data om hvordan sikkerhetsarbeidet uttrykte seg i Norge og Sverige. Formålet med dette er å få fram komparative forskjeller. Forskjellene vil bli holdt opp mot militærteorien. På denne måten vil uttrykksforskjellene danne en ramme for å kategorisere fram strukturelle ulikheter på en dels teoretisk måte. Ut fra den teoretisering som er gjort om den militære organisasjon, vil undersøkelsen her vise at norsk og svensk militær hadde en ulik organisatorisk respons på den indre fiende. Historisk monografi danner her et grunnlagsmateriale, eller ”data”, som underlegges fortolkning og forståelse, og dermed et datagrunnlag for de mer strukturelle perspektiver på norsk og svensk indre sikkerhetsarbeid.
De strukturelle ulikhetene i organisatorisk respons danner grunnlag for hovedproblemstillingen i undersøkelsen: Hvordan kan ulikhetene forklares? Uttrykksforskjellene gjør det rimelig å forutsette at norsk og svensk militæretat nødvendigvis må behandles som to ”case”. Altså at det blir for unyansert å belyse de to søsteretatene i et felles skandinavisk perspektiv. Undersøkelsen vil snarere vise at søsteretatene responderte på den indre fiende på hver sin ulike måte i mellomkrigstiden. Responser som historisk springer ut av de ulike nasjonale kontekster søsteretatene har vært situert i, eller blitt formet i. Hovedanalysen er derfor mer rent komparativ, der kontekstuelle linjer i Norge og Sverige helt fra rundt 1814 fram til mellomkrigstiden, blir sammenlignet. Ut fra faktorer som identifikasjonsrammer, funksjonell plassering i statsapparatet, og motivasjonsincentiver, vil undersøkelsen se etter kontekstuelle strukturer som kan stå i affinitet til måten søsteretatene responderte på den indre fiende. Undersøkelsen vektlegger de to søsteretatene som situert i en felles militærkulturell kontekst, fram til visse tidspunkt, hvor de nasjonale kontekster tar forskjellige politiske og økonomiske dreininger.
På denne måten vil undersøkelsen bidra til å forklare norsk og svensk sikkerhetsarbeid i mellomkrigstiden på en komparativ måte, framfor å forklare mer ensidig ut fra nyprofesjonalismeteori. Samtidig fører sammenligningen også til at anvendbarheten av teorien, i perioden som undersøkes, vil bli drøftet.