| dc.description.abstract | I denne oppgaven er fokuset rettet mot hverdagen til norsk ungdom som flytter ned sammen med sine foreldre og familie til El Paraíso , et turistområdet i Spania. I tillegg til nordmennene er også byen preget av andre tilreisende turister og langtidsbeboere fra andre, spesielt, nord - europeiske land. Jeg hadde ingen klare formeninger om hva jeg ville møte i Spania, men dro til El Paraíso, med et ønske om at ungdommene selv kunne fortelle meg hva som var spesielt med deres hverdag. Norske ungdommer i Spania er et hittil ganske ukjent felt, og det var åpent hva jeg ville finne og hvilken retning en analyse kunne ta.
Jeg gjorde et 3 måneders feltarbeid, hvor jeg bodde og levde i feltet. Jeg var ved en norsk skole og intervjuet elever ved skolen, i alderen 14-20. I tillegg var jeg en deltakende observatør blant elevene og det norske miljøet i El Paraíso. Oppgaven er blitt en empirinær oppgave, hvor det er elevenes egne fortellinger og mine feltobservasjoner, som er den viktigste dokumentasjonen for mine påstander og antagelser.
Jeg så et norsk miljø som lever veldig isolert fra den spanske hverdagen. Det går et usynlig skille gjennom byen mellom spanjolene og de ulike utenlandske miljøene, som ble vel overholdt av begge parter. Etter en stund i El Paraíso, begynte jeg også å se at det gikk et skille, ikke bare mellom spanjoler og nordmenn, men også mellom de norske i El Paraíso, og ”nordmenn i Norge”.
Det usynlige skillet og isolasjonen jeg så i det norske miljøet, fra det spanske samfunnet og virkeligheten utenfor El Paraíso, fikk mine tanker til å gå andre veier enn den typisk ”kulturforskjell” tanken. Jeg fikk en idé om at de norske ungdommenes hverdag kunne minne om hvordan hverdagen i en institusjon er organisert. Der beboerne lever ganske så isolert fra omverden og danner egne sterke fellesskap innad i institusjonen (Goffman 1967). Med Goffman som hovedteoretiker, brukte jeg ulik institusjonsteori for å se hvilke mekanismer fra institusjonssosiologien som kunne hjelpe meg til å finne det jeg ønsket, det særegne ved hverdagen til de norske ungdommene.
Det var tre ord som skilte seg ut i mitt forsøk på å bruke institusjonsteori på de norske ungdommenes hverdag i El Paraíso, det var midlertidig, lukket og fellesskap. Det er alle ord som godt karakteriserer en typisk tradisjonell institusjon, og som også er en god karakteristikk på hverdagen til de norske ungdommene i El Paraíso, slik jeg ser det. De lever i en midlertidig hverdag, i et lukket fellesskap sammen med de andre i det norske miljøet. Dette faktumet gjorde også at kulturmøtene jeg trodde jeg skulle få oppleve, ofte uteble. Det var heller andre type kulturmøter som var det interessante, med andre deltakere enn det opplagte. For mange vil det bli vanskelig å skulle flytte tilbake til Norge. De må på ny tilpasse seg et miljø med nye regler og en ny livsstil. Omvendt, var det også for mange av nykommerne en ny opplevelse å møte det norske miljøet i El Paraíso. Der har det blitt utviklet en del-kultur, med egne normer og regler for hvordan livet skal organiseres, som ofte er veldig forskjellig fra hvordan det er i Norge. | nor |