Profesjonskamp og forhandlingsstyrke : - om inntektsforhold i psykisk helsevern

Abstract

Tema for denne avhandlingen er profesjonskamp, forhandlingsstyrke og forskjeller i inntekt blant leger og psykologer innen psykisk helsevern. Avhandlingens mål er å sammenlikne inntektsutviklingen til leger og psykologer i perioden 1993-1998 og finne ut om denne utviklingen best lar seg forklare av profesjonsteori eller økonomisk-sosiologisk teori. Profesjonsteori og økonomisk-sosiologisk teori har ulike teoretiske utgangspunkt og forskjellige empiriske konsekvenser. Profesjonsteori tar utgangspunkt i teorier om makt og omhandler dannelsen av profesjoner og utviklingen av disse. Profesjonsteori predikerer at det er en sammenheng mellom profesjonsmakt og inntekt. Profesjonsmakt innebærer kontroll over arbeidsoppgaver slik at profesjonen oppnår enerett til arbeidet. Denne retten utgjør et arbeidsmonopol, og arbeidsmonopol øker prisen på arbeidskraften. Prisen på arbeidskraft er samtidig profesjonens inntekt. Når to profesjoner med ulik inntekt overlapper hverandres arbeidsområde, vil disse profesjonene over tid få lik inntekt forutsatt at de har like mye profesjonsmakt. Leger og psykologer i psykisk helsevern utgjør to overlappende profesjoner. Overlappingen har medført en profesjonskamp mellom leger og psykologer som har resultert i et mer likeverdig maktforhold. Avhandlingens profesjons¬teoretiske hypotese er dermed at inntektsforskjeller mellom leger og psykologer blir mindre. Økonomisk-sosiologisk teori benyttes til å forklare økonomisk ulikhet i samfunnet. Dette gjøres med utgangspunkt i teorien om rasjonelle valg og forhandlings¬teori. Økonomisk-sosiologisk teori predikerer at det er en sammenheng mellom forhandlings¬styrke og inntekt. Den med størst forhandlingsstyrke vil bedre sin posisjon i hver runde med lønnsforhandlinger. Forhandlingsstyrken avhenger av evnen til å gjøre rasjonelle valg i forhold til tilgjengelige ressurser. Eksempler på ressurser er sterk markedsposisjon, god tilgang på informasjon samt sterk fagforening. Legene har mer ressurser enn psykologene, og legene har derfor størst forhandlingsstyrke. Avhandlingens økonomisk-sosiologiske hypotese er dermed at inntektsforskjellene mellom leger og psykologer blir større. Profesjonsteori og økonomisk-sosiologisk teori utgjør dermed teoretiske motsetninger som kan testes mot empiri. Denne avhandlingen benytter regresjonsanalyse av inntektsdata i perioden 1993-1998 for å avgjøre hvilken teori som best forklarer inntektsutvikling til leger og psykologer. Resultatet av analysen viser at i perioden 1993-1998 har både leger og psykologer fått høyere inntekt, men inntektsforskjellene mellom dem har også blitt større. Økonomisk-sosiologisk teori forutsa denne økningen i inntektsforskjeller, og forklarer økningen med legens større forhandlingsstyrke under lønnsforhandlinger. Økonomisk-sosiologisk teori virker dermed å være den beste teorien til å forklare utviklingen av inntektsforskjeller i psykisk helsevern.