Om advokatfullmektiger : en kvalitativ studie om advokatfullmektiger ansatt i store advokatfirmaer

Abstract

Denne oppgaven er et resultat av at Den norske Advokatforening har bedt Næringslivshistorisk Institutt på Handelshøyskolen BI om å skrive et bokprosjekt i forbindelse med Den norske Advokatforeningens 150 års jubileum i 2008. Jeg har skrevet en rettsosiologisk oppgave med fokus på advokatfullmektiger ansatt i de største forretningsadvokatkontorene i Norge. Jeg har gjennomført en kvalitativ studie på bakgrunn av 11 dybdeintervjus med advokatfullmektiger ansatt i fire ulike firmaer som er blant de 10 største med hensyn til antall ansatte og omsetning i Norge. Jeg har belyst problemstillinger som nevnt under:

Jeg var interessert i å finne ut av om det var en sammenheng mellom fullmektigenes bakgrunn og ansettelse i et stort forretningsadvokatfirma. En overvekt av mine informanter kom fra hjem hvor en eller to av foreldrene hadde akademisk bakgrunn. I følge Bourdieu foregår det en overføring av kapital fra foreldre til barn som gjør det lettere for denne gruppen å ta et høyere studie sammenlignet med barn som kommer fra hjem hvor lang utdannelse ikke er vanlig. Selve utdanningssystemet favoriserer også denne gruppen (Bourdieu 1995). Mine informanter finner også partnere som har samme type utdannelse som dem selv, og deres venner faller inn i samme gruppe. Etableringen av nettverk kan ses som en investeringsstrategi som består i å ivareta sosiale relasjoner som antas å gi umiddelbar eller senere nytte.

Mine informanter rapporterer at valg av studie er enten basert på samfunnsengasjement eller nysgjerrighet etter innblikk i rettslære på videregående skole. Ingen har fått eksplisitte krav hjemmefra om å ta en høyere utdannelse, men har heller opplevd høyere studium som forventet. Samtlige har tatt fag som kan relatere seg til forretningsjus. Det viktigste for valg av valgfag ser ut til å være strategi- og fornuftshensyn, deretter at faget er lett og ikke krever så mye arbeide og interesser. Det er de ekspressive verdier, hvor realisering av evner og anlegg er viktig, som mine informanter rapporterer er en grunn til at de har valgt en advokatfullmektigstilling.

I tillegg til gode karakterer ser det ut til at betydningen av sosial kapital for rekruttering til en advokatfullmektigstilling. Som Hansen (2000) finner, har barn med oppvekst i akademiske hjem lettere for å tilegne seg det juridiske språket fremfor barn fra ikke akademiske hjem. Det er disse som oppnår de beste karakterer på studiet. Det skjer med andre ord en overføring av kulturell kapital.

Det er kommet klart frem i undersøkelsen at opplæringen oppleves som mangelfull og lite strukturert. Dette gjelder både den opplæringen man kan forvente i studietiden og den opplæring som blir gitt i advokatfirmaet. Åtte av 11 informanter mener at de ikke har fått tilfredsstillende opplæring og til tross for eksisterer opplæringsprogram for fullmektiger i firmaet blir ikke disse alltid fulgt opp. Jeg har særlig diskutert opplæringen i lys av Freidson (2001) som skisserer tre ulike typer opplæring. For profesjonene skjer hovedsaken av opplæring innen utdannelsesinstitusjonene. Informantene forteller at de ikke har fått opplæring i advokatyrket i løpet av studietiden, og at selve studiet er for teoretisk. Det å være advokat er for en stor grad et praktisk yrke. Det kan stilles spørsmål om den manglende opplæringen innen det praktiske på universitetene kan begrunnes i at de som jobber der ikke har den praktiske erfaring som er nødvendig for reell kunnskapsoverføring.

Tilgangen til principal for mine informanter oppleves likeledes som mangelfull. Informantene angir å ha en høy terskel for å henvende seg til vedkommende dersom det ikke er snakk om spørsmål som kan knyttes til fakturerbare timer. Fullmektigene har et klart ønske om å få mer opplæring av sin principal, og bli tatt mer med på møter og i rettssaker.

Fullmektigene intervjuet i denne undersøkelsen bekrefter hva blant annet Bahus (2001) og Wallace (1997) finner i sine studier. Det er et stort arbeidspress på fullmektigene som fører til at de arbeider langt utover normert arbeidstid. Fullmektigene blir gitt oppgaver med svært korte tidsfrister av sine overordnede. Mine informanter har også alle sammen et budsjett å forholde seg til selv om forskjellen i budsjettkravene fra firma til firma synes å variere stort. Faktureringskravet ser da også ut til å spille en stor rolle for antall timer som nedlegges i arbeidet.

Det ser ut til at fullmektigene tar med seg konkurransementaliteten fra studiet (Hansen 2000) inn i sitt arbeid. Mine informanter er svært opptatt av å ha mye å gjøre og å vise det for de andre fullmektigene. Dette viser seg blant annet i at de ikke skal ha tid til å spise lunsj, og at de jobber mye overtid. Dette blir beskrevet som en investering i fremtiden av en informant. Det blir også rapportert om skjev fordelig i tildelingen i arbeidsoppgaver, og de føler et stort press på seg med å levere gode arbeider så de blir prioritert neste gang noe skal gjøres.

Konkurransepreget blant fullmektigene kan forklares i muligheten for opprykk. Måten advokatkontorene er organisert på gir kun et mindretall mulighet til å bli advokat og senere partner i samme firma. ”Turneringsteorien” (Galanter & Palay 1991) kan være en forklaring til konkurransen mellom fullmektigene. Belønningen for de få som har mulighet til opprykk er stor. Alle så nær som en i mitt utvalg mener at de har gode fremtidsmuligheter i det firmaet de nå er ansatt i. I følge tidligere studier er ikke dette en realitet (Wallace 1997, Bahus 2001, Papendorf 2002).

Marit Heimdal, Asker, 02.05.07