Sånn gjør vi det hos oss : introduksjonsloven, integrering i teori og praksis.

Abstract

Temaet for oppgaven er integrering av innvandrere, noe som er et sentralt emne i norsk samfunnsdebatt. Med integrering menes det at alle grupper og individer skal få samme muligheter, rettigheter og plikter til deltakelse i det norske samfunn, enten dette er i arbeidslivet, i skolen, i bomiljøet eller i organisasjonslivet. Integrering innebærer også at alle grupper og individer har rett til å bevare sin kulturelle identitet. Tidligere har integreringsarbeidet vært gjennomført forskjellig fra kommune til kommune. Etter innføringen av Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere (Introduksjonsloven), ble kommunene underlagt de samme lover og regler for hvordan integreringsarbeidet skulle gjennomføres. Loven trådte i kraft i 2004, og regulerer blant annet hva kommuner skal tilby sine nyankomne flyktninger og innvandrere, slik at de raskere kan komme ut i ordinært arbeid. Lovens hovedintensjon er å bidra til at flest mulig flyktninger og innvandrere blir selvstendige og/eller kommer seg ut i betalt arbeid. Men et like viktig formål er å unngå sosialhjelp og å motivere til innsats framfor passivitet. Før Introduksjonsloven trådte i kraft, ble det gjennomført forsøksprosjekt i til sammen 26 kommuner, der målet var å prøve ut de virkemidler og arbeidsmetoder som skulle inngå å et introduksjonsprogram. Forsøksprosjektene ble deretter evaluert for å finne ut hvordan det gikk med deltakere på arbeidsmarkedet, i forhold til utdanning, språkprogresjon og sosialt nettverk. Evalueringsrapportene viser at enkelte av virkemidlene og arbeidsmetodene har hatt god effekt på deltakernes integrering i samfunnet. Introduksjonslovens innhold bygger hovedsaklig på resultatene fra forsøksprosjektene. Det synes derfor på sin plass å definere rapportene fra forsøksprosjektene som teori. Teorien fra forsøksprosjektene som dannet grunnlag for Introduksjonsloven, er satt ut i praksis i kommunene. Horten kommune startet opp med introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger og innvandrere da Introduksjonsloven ble innført. Høsten 2006 var de første deltakerne ferdig med sitt toårige introduksjonsprogram. I den forbindelsen var det interessant å undersøke om resultatene fra forsøksprosjektene og erfaringene i Horten samsvarer. Erfaringene fra Horten velger jeg å definere som praksis. Datagrunnlaget i oppgaven består av tidligere forskning, i form av evalueringsrapporter fra forsøk med introduksjonsprogram. I tillegg har jeg gjennomført samtaleintervjuer med ansatte i berørte etater samt tidligere deltakere i introduksjonsprogram. Jeg ser på sammenhengen mellom teori og praksis i arbeidet med integrering av innvandrere. Metoden i oppgaven er analyse av foreliggende dokumenter, som omfatter både tidligere stortingsmeldinger og rundskriv hvor innvandring og integrering inngår. Hovedsakelig baserer analysen seg på rapporter fra forsøk med introduksjonsprogram i kommuner samt oppfølging av disse. I tillegg har jeg foretatt samtaleintervju med ansatte i Horten kommune og NAV Arbeid samt tidligere deltakere i introduksjonsprogram i Horten. Jeg har analysert resultatene i evalueringsrapportene fra forsøksprosjektene og sammenlignet med de erfaringene som fremkommer i Horten. Det er ennå tidlig å si om innføring av introduksjonsloven har ført til at flere flyktninger og innvandrere er blitt selvforsørgende. Likevel viser både evalueringene av forsøksprosjektene og erfaringene fra Horten at flere virkemidler i introduksjonsprogrammene har positiv effekt på deltakernes integreringskarrierer. Det kan konkluderes med at Horten stort sett har gjort seg de samme erfaringene med innføringen av introduksjonsprogram som forsøksprosjektene gjorde. I likhet med evalueringene av forsøksprosjektene er Horten opptatt av å få næringslivet på banen. Det nytter ikke å kvalifisere innvandrerne gjennom utdanning og kurs, tilby arbeidspraksis eller lønnstilskudd, hvis ikke arbeidsgiverne er villige til å ta imot dem.