Jeg vil ikke bli behandlet som en narkoman! : bofortellingene til unge kvinner med store psykiske utfordringer i livet

Abstract

Tema for oppgaven er unge kvinner med psykiske problemer i alderen 18-25 år sine fortellinger om eget boforløp etter at de flyttet ut av oppveksthjemmet. Oppgaven tar utgangspunkt i kvinnenes erfaringer med hjemløshet eller ustabile bosituasjoner. For å bli kjent med deres bofortellinger har jeg gjennomført intervjuer. Jeg har spurt om forhold knyttet til hvordan de har bodd i tiden etter de flyttet hjemmefra, hvordan de har opplevd de ulike boformene, om de har hatt personer å støttes seg til i de forskjellige periodene og om årsakene til flyttingene. I tillegg har jeg spurt om de har et sted de opplever som et hjem nå og hvordan de ser for seg et hjem i fremtiden. Studien benytter et symbolsk interaksjonistisk perspektiv. Innen symbolsk interaksjonistisk teori tas det utgangspunkt i det som skjer i den sosiale situasjonen når ett eller flere mennesker møtes. I informantenes fortellinger kommer det tydelig frem at møtet med enkeltmennesker og institusjoner har hatt avgjørende betydning for retningen deres bo- og livsløp har tatt. Av forhold av betydning for boforløpets retning, er det særlig tre områder som skiller seg ut. Det ene er tilgangen til familiære relasjoner og hjelp derifra både før og etter utflytting hjemmefra. Selv om det i de fleste fortellingene kom frem at det ofte er vanskelig å benytte seg av hjelp fra familien, viste det seg at den kunne være viktig for å avverge uheldige boløsninger. Familien fungerte for flere som et sikkerhetsnett. Det andre er at plasseringer i midlertidige boløsninger som hospits, hybelhus, ol. i seg selv kan bidra til å forsterke boforløp i nedadgående retning. For flere har det å bli plassert på et hospits eller tilsvarende midlertidige boløsninger gitt en negativ bekreftelse på dem selv, samtidig som det ga enkel tilgang til tunge rusmidler. Mange opplevde at de fikk lite hjelp til å komme seg videre når de bodde i denne type midlertidige løsninger. Det tredje forholdet som kom frem var at det ofte var jentenes rusavhengighet som styrte hvilket botilbud de fikk. Dette til tross for at disse jentene slet med er alvorlige psykiske problemer. I tilfeller der det er alvorlig rusavhengighet, fortalte informantene at det i kriser ofte var hospitser som ble benyttet. Informantene fortalte om både positive og negative sider ved de ulike boformene. Det var allikevel fire fenomener som utmerket seg. Det ene var at jentene opplevde ensomhet uavhengig av om de bodde alene eller sammen med andre. Det andre var at de som hadde booppfølger knyttet til sitt boforhold opplevde en positiv bosituasjon. Det tredje var utfordringer ved å bo i bofellesskap. Bofellesskap fremstod som mer utfordrende og uforutsigbare for informantene i min studie enn for ungdom med tryggere forankring i livet. Informantenes fortellinger ga inntrykk av mangel på strategier for å ivareta egne interesser i bofellesskap med andre. Det fjerde var at hospitser nesten gjennomgående ble opplevd som det verste stedet å bo. Informantene assosierte hospitsbeboere med mennesker som stod aller nederst på samfunnets rangstige, og identifiserte seg ikke med denne gruppen. Familiehjelpen var viktig for informantene i mange sammenhenger, men det var ikke et entydig bilde som ble fremstilt. Med utgangspunkt i fortellingene kan familiehjelpen deles i tre kategorier. Den første er foreldrehjelpen. Denne er viktig, men vanskelig å ta i mot. Der foreldrene la til rette økonomisk og materielt, kunne vanskeligheter i relasjonene gjøre at man valgte å ikke ta i mot hjelpen. Den andre kategorien er søskenhjelpen. Mens foreldrehjelpen ofte opplevdes som fylt av betingelser og kontrll, var hjelpen fra søsken mindre restriktiv og dømmende. Det ble fortalt om hjelp som var lettere å ta i mot og at søsknene stilte opp uten å gå inn i en oppdragerrolle. Den tredje kategorien er hjelp fra fjernere relasjoner. Heller ikke her ble det tegnet et entydig bilde. Det som særpreget denne hjelpen var at den som regel kun var tilgjengelig for avgrensede perioder og selv om det ga tak over hodet i kritiske perioder var det for flere store relasjonelle utfordringer. I min studie kom det frem at det i møtet mellom jentene og tjenesteyterne ofte var mangel på samsvar i definisjon av problemet og hvilke hjelp som var best. Informantene fortalte om opplevelser av å ikke bli tatt på alvor, der de følte at de ikke hadde medbestemmelse i det som ble iverksatt rundt dem. De tjenestene som var spesialtilpasset ungdom ble omtalt positivt. Her var tilgangen på mennesker å prate med en viktig del av hjelpen. Det ble tegnet et tvetydig bilde av videregåendes skoles oppfølging av de som var i ferd med å skli ut. For noen hadde problemer blitt fanget opp i løpet av årene i videregående skole, men andre fortalte at de hadde vært lite mottakelige for hjelp. Tjenesteutøverne ble fremstilt som viktige i jentenes sosialiseringsprosess, og hvordan de ble møtt hadde hatt stor betydning for hvordan de så seg selv. Tilgangen til mennesker å snakke med så ut til å være av stor betydning for hvordan informantene forholdt seg til fremtiden. Der det var mangel på dette, viste jentenes fortellinger at livet for flere ble levd fra dag til dag. Opplevelsen av å bli sugd nedover uten kontroll over eget liv generere få planer og drømmer om fremtiden. For dem som slet med alvorlig rusavhengighet var mye av oppmerksomheten rettet mot å skaffe rusmidler. Fremtiden fremstod for dem som utenfor rekkevidde. Min studie belyser en sårbar gruppe som strever med å finne ut av livene sine. Studien bekrefter viktigheten av gode menneskelige relasjoner når man skal etablere seg i egen bolig og at man har med seg noen kloke mennesker underveis i livet.