Det finnes ingen gangstere i Norge

Abstract

Denne oppgaven handler om åtte gutters forhold til rapmusikk. Jeg har intervjuet åtte gutter/unge menn med minoritetsbakgrunn som bor eller har bodd store deler av livet sitt på østkanten i Oslo. Informantene er i alderen mellom 17 og 24 år og alle har et spesielt forhold til rapmusikk. Syv av de åtte rapper selv på ulike nivå og med ulike ambisjoner. Problemstillingen jeg søker å svare på er todelt, og første del lyder: Hvilke dominerende fortellinger om hiphop/rap finner vi hos gutter/unge menn med minoritetsbakgrunn fra Oslo øst som driver med rap? I andre del av problemstillingen spør jeg videre: Hvordan posisjonerer gutter/unge menn med minoritetsbakgrunn fra Oslo øst seg i forhold til de dominerende fortellingene? Som teoretisk perspektiv har jeg tatt utgangspunkt i sosialkonstruktivismens fokus på hvordan språk konstituerer mening. Dessuten har jeg latt meg inspirere av cultural studies-tradisjonen og da spesielt John Fiskes (1989) teorier om populærkultur. Videre har jeg som mitt viktigste teoretiske begrep og metodiske verktøy benyttet Ivar Frønes’ (2001) forståelse av fortellinger. Jeg har delt analysen min i to kapitler og i første del fokuserer jeg på hvordan informantene i intervjuene snakket om de amerikanske artistene. Det er dette som utgjør de dominerende fortellingene, og jeg baserer kapittelet hovedsakelig på de tre rapperne Kanye West, 50 Cent og Tupac Shakur (2Pac). I andre del av analysen ser jeg på hvordan informantene snakket om de norske rapartistene samt sin egen rapproduksjon i forhold til de dominerende fortellingene fra USA. Det viser seg at de dominerende fortellingene sirkulerer spesielt rundt den svarte motkulturelle stemmen, og at rapmediet gjerne betraktes som en type talerør om samfunnets dysfunksjonalitet. Samtidig er gangsteren, som tar del i flere fortellinger, en dominerende rolle. Kanye West betegnes som annerledes fordi han ikke er gangster. Dermed får han også posisjon utifra det han ikke er. Gangsteren omtales som ekte og som kommersiell eller materiell. Den ekte gangsteren må kjempe for å overleve og står derfor som en motsetning til den kommersielle gangsteren. Den kommersielle gangsteren har alle de materielle godene den ekte gangsteren mangler. Da den kommersielle gangsteren ikke trenger å kjempe for å overleve forsvinner også det å ha noe å fortelle om i låtene sine. 2Pac iscenesetter fortellingen om den ekte gangsteren, mens 50 Cent kan plasseres i fortellingen om den kommersielle/materielle gangsteren. Selv om Kanye West ikke har måttet kjempe for å overleve og ikke passer i rollen som den ekte gangster, ansees han likevel ikke som mindre ekte innenfor rapmediet. Dette er fordi han har noe å fortelle da han baserer flere av tekstene sine på de svartes levekår i det moderne amerikanske samfunn. Spørsmålet om autentisitet blir viktig når det å være ekte på den ene siden betyr å være tro mot hvor du kommer fra (geografisk og sosioøkonomisk) og å tilpasse deg den genren du befinner deg innenfor, mens det på den andre siden er en rangering av livserfaringer hvor noen kategoriseres som mer autentiske enn andre. For eksempel er gangsteren ekte når han må kjempe for å overleve, men blir feil når han lever i materialistisk velstand. Når perspektivet flyttes fra USA til Norge er ikke de dominerende fortellingene like selvfølgelige. Blant annet viser det seg at gangsteren ikke er en realistisk rolle i det norske velferdssamfunnet. Dermed må de norske rapperne finne alternative tema å rappe om fordi de verken kommer fra ”gata” eller gettoen, eller har opplevd strukturell motstand som de amerikanske artistene har. Når perspektivet innsnevres enda mer og tar utgangspunkt i Oslo omstiller informantene seg og lanserer andre typer fortellinger enn de som kom til syne da de snakket om Norge. Det viser seg at skillet mellom østkanten og vestkanten i Oslo er tett knyttet til etnisitet og sosioøkonomisk klasse, som igjen gjenspeiler forskjellene mellom såkalt østkantrap og vestkantrap. Det å bo på østkanten i Oslo er gjerne ensbetydende med at en har etnisk minoritetsbakgrunn og arbeiderklassebakgrunn. Dermed vil også østkantrap tilsvarende være mer spennende i sitt innhold og budskap da østkantfolk tilsynelatende har opplevd mer motstand enn innbyggere på vestkanten.