Det postmoderne eksperiment : en analyse av polemikken rundt Nasjonalgalleriets nye basisutstilling

Abstract

12. februar 2005 åpnet en ny basisutstilling ved Nasjonalgalleriet. Den nye basisutstillingen er i stor grad en tematisk ordnet utstilling og ikke en kronologisk ordnet, som tidligere. Endringen ble legitimert med et ønske om å stimulere til nytolkning av den historiske kunst – noe som utløste mye rabalder i media. Kritiker og tidligere kulturminister, Lars Roar Langslet, hevder eksempelvis at Nasjonalgalleriet er likvidert og har blitt offer for postmoderne synsing. Forsvarerne hevder på sin side at grepet var helt nødvendig for å kunne revitalisere kunsten og stille spørsmål ved hevdvunne oppfatninger. Temaet for denne avhandlingen er å analysere debatten og hva den har vært et uttrykk for.

Avhandlingen er delt i tre deler. I første del skisserer jeg kort de utstillingsgrep som ligger til grunn for debatten, og det gis en utfyllende presentasjon av mitt tema. Datamaterialet er i all hovedsak leserinnlegg og aviskronikker, i tillegg til redaksjonelt stoff fra aviser. Det er også benyttet noen tidsskrifter – men resultatet er først og fremst en kulturanalyse – ikke en tekstanalyse. I første del gis også en begrunnelse for hvorfor jeg har valgt å integrere teori i teksten fremfor å ha et separat teorikapittel. I tillegg presenteres noen etiske resonnement og det gis en redegjørelse for prosjektets samfunnsmessige relevans.

I andre del foretar jeg en fyldigere presentasjon av bakgrunnen for debatten. Jeg gir en historisk gjennomgang av kunstinstitusjonens utdifferensiering fra det øvrige samfunn. Noen sentrale begreper og implikasjoner av utstillingsendringen introduseres og klargjøres. Deretter presenteres de to leirene av debattanter gjennom de mange temaområder som belyses. En av de klareste motsetningene er den diametralt ulike historieforståelsen som gjennomsyrer debatten. Forsvarerne har et relativistisk (konstruktivistisk) syn på historien, der kritikerne er mer forankret i konvensjoner. Denne motsetningen overlapper med prinsipiell versus substansiell argumentasjon. Ideologiavvisning og selvrefererende inkonsistens er sentrale trekk ved debatten. Det utkrystalliseres også en motsetning mellom forsvarernes vektlegging av vår tids revitaliserte nytte av kunsten og kritikernes ønske om konservering av kulturarv og tilrettelegging for forskning. Kritikerne har opprettholdt et klassisk dannelsesideal, mens forsvarerne i større grad ønsker å stimulere til nytolkning fra eget ståsted. Sistnevnte forkaster kanoner og hierarkier og ønsker å demokratisere så vel kunst som publikum. Kritikerne hevder fortsatt at noe er mer høyverdig enn noe annet.

I tredje del videreføres analysen, men debatten knyttes nå i større grad til det bredere samfunn den er et uttrykk for. Forsvarerne fremviser periodevis en markedsretorikk for å legitimere den nye basisutstillingen. Dette blir blant annet knyttet til Habermas’ innsikt om systemets kolonisering av livsverden. I tillegg er kunstfeltet, i bourdieusk forstand, utsatt for press fra stadig nye hold. Jeg hevder at dette er et tegn på at moderniteten dedifferensieres – at flere tidligere autonome sfærer slåes sammen. Jeg argumenterer for at det er kritikerne som mest frykter for feltets autonomi. Dette begrunnes blant annet gjennom en omtolkning av premissene Anna Lena Lindberg har lagt til grunn for sin doktorgradsavhandling ved Lund Universitet. Hun ser et problemkompleks som omhandler den vanskelige balansegangen mellom å kunne rekruttere nye medlemmer til kunstfeltet – samtidig som en bevarer feltets autonomi. Omtolkningen begrunner jeg med at Lindbergs analyse kan sees som farget av mistankens hermeneutikk. Jeg foretar derfor en forankring av hennes begreper i forhold til lokal kontekst – konflikten rundt Nasjonalgalleriets nye basisutstilling.

Sentralt i den tredje delen er også en konstatering av at debattantene ikke foretar en distinksjon mellom den klassiske og den moderne kunsts egenart. Dette tolker jeg som et uttrykk for en viss interdiskursivitet mellom idégrunnlagene til den klassiske og den moderne kunst. Siden samtidskunsten er mindre konvensjonsbestemt, og ofte mer konseptuelt betinget, medfører dette en subjektiv frigjøring i forhold til hva kunsten skal handle om. Jeg advarer i denne sammenheng mot det meningstap som kan oppstå ved å overse overindividuelle verdier. Dette gjøres blant annet ved hjelp av filosofen Charles Taylor’s innsikter.

Den nye basisutstillingen går i dialog med publikum på nye måter. Det stimuleres i større grad til interaksjon mellom kunst og verk, delvis oppnådd gjennom uventede sidestillinger av gammelt og nytt. Det kreves ikke lenger distanserte kantianske blikk og introvert kontemplasjon – tvert om – det forventes sanselig innlevelse. Denne dreiningen blir knyttet til en historisk gjennomgang av den visuelle postmoderne kulturs tiltakende estetisering av hverdagslivet. Denne gjennomgangen kobles til en drøfting av Kant og Bourdieu, hvor de epistemologiske premissene til den universelle kantianske smaksdommen detranscendentaliseres. Mot slutten av avhandlingen legges det særlig vekt på Nasjonalgalleriets forankring i nasjonens historie og erfaringer. Kritikerne forfekter historisk rekonstruksjon, der forsvarerne vil røske opp i det gitte og påstått ideologibefengte. Hva som er Nasjonalgalleriets institusjonelle og nasjonale forpliktelser, er det stor uenighet om, noe som har fått konsekvenser for hva som faktisk henger på veggene i galleriet.

I konklusjonen knyttes disse og mange andre temaer sammen – og sammenhengen mellom dem belyses. Avslutningsvis presenteres to konkrete forslag til hva debattantene kan og bør gjøre, for å kunne føre en mer konstruktiv debatt for ettertiden. Det ene er inspirert av Habermas’ formalpragmatiske forutsetninger for seriøse samtaler. Det andre handler om forholdet mellom teori og empiri – mellom det prinsipielle og det substansielle.