| dc.description.abstract | Tema for denne oppgaven er overgrep i nære relasjoner, nærmere bestemt eldre som utsettes for overgrep fra sin ektefelle eller et eller flere av sine barn eller barnebarn. Overgrep mot eldre er et tema det generelt er lite bevissthet rundt, selv om Norge er relativt lagt fremme blant europeiske land både når det gjelder forskningsarbeid og hjelpetiltak innenfor dette feltet.
I oppgaven har jeg studert hvilke barrierer eldre møter i prosessen med å be om hjelp mot overgrep fra en av sine nærmeste, og hva som får dem til å be om hjelp til slutt, til tross for disse barrierene. For å finne svar på dette har jeg gjennomført kvalitative halvstrukturerte intervjuer med syv eldre som har vært utsatt for overgrep fra ektefelle eller barn (i ett tilfelle også barnebarn), og som har fått hjelp for disse problemene. Informantene ble rekruttert gjennom Vern for Eldre, et offentlig tilbud til alle eldre i Oslo, som tilbyr hjelp nettopp til eldre som utsettes for overgrep. Overgrepene kan være fysiske, psykiske eller økonomiske.
Det grunnleggende teoretiske ståstedet i oppgaven, er symbolsk interaksjonisme. Hovedsakelig er Goffman benyttet som teoretisk bidrag i analysene av intervjuene, særlig hans forståelser av situasjonsdefinisjonen, stigma, roller og kjønn.
Et av de viktigste funnene i oppgaven, er at det er et klart skille mellom de sakene hvor overgriperen er offerets ektefelle, og de sakene hvor overgriperen er offerets barn eller barnebarn. Spesielt snakket ofrene om overgriperen på svært ulike måter, etter dette skillet. Derfor er analysekapitelene i oppgaven delt inn slik at ektefellesakene og barn/barnebarnsakene først blir drøftet hver for seg, før et kapittel med sammenfattende analyse, hvor alle intervjuene blir sett under ett.
Videre er det er viktig funn at det for mange av ofrene er vanskelig å se at de lever i en overgrepssituasjon. Spesielt har det vært vanskelig for foreldrene å innse at deres egne barn begår overgrep mot dem. For å kunne be om hjelp er det helt vesentlig at ofrene får en ny situasjonsdefinisjon for samhandlingen mellom dem selv og overgriperne. En slik forståelse av at man faktisk er utsatt for overgrep, kan komme gradvis, over mange år, eller man kan bli tvunget til en ny forståelse i en dramatisk akuttsituasjon.
Generelt møter ofrene mange barrierer som gjør det vanskelig for dem å be om hjelp. Noen av disse er knyttet til forholdet til overgriperen (mange av ofrene er redde for å miste kontakten med overgriperen, og er glad i vedkommende til tross for overgrepene), noen av dem er knyttet til samfunnet rundt (som frykten for stigmatisering, og hvordan venner og familie forholder seg til overgrepene), mens andre barrierer gjelder hjelpetilbudet, og at det er vanskelig å vite hvor man kan henvende seg for å få hjelp ut av overgrepssituasjonen. | nor |