| dc.description.abstract | I denne oppgaven undersøker jeg hvordan sosialarbeidere har det i arbeidslivet tre år etter endt utdanning; om de er tilfreds med og motivert for jobben sammenlignet med profesjonsutøvere innen andre velferdsstatsyrker, og hva som påvirker graden av tilfredshet og motivasjon.
Sosialarbeidere, som her er en samlebetegnelse for sosionomer og barnevernspedagoger, fyller en viktig funksjon innen den moderne, norske velferdsstaten, i det de jobber med spesielt utsatte grupper, grupper som gjerne faller utenfor velferdsstatens øvrige tjenestetilbud. Samtidig som de har mange trekk til felles med andre velferdsstatsprofesjoner i det de skal hjelpe og vise omsorg, står de også i en litt spesiell dobbeltposisjon. På den ene siden opptrer de som portvakter overfor klienter som ønsker tilgang til støtte fra det offentlige. Her må sosialarbeiderne bestemme hvem som skal få hva, og hvor mye, i overensstemmelse med de regler og retningslinjer som er gitt fra samfunnets side. På den annen side har de rollen som advokat for de samme gruppene vis-à-vis samfunnet, og det er en del av sosialarbeiderens stilling å tale de utsattes sak og arbeide for sosiale endringer for å forbedre kårene deres.
Hvordan sosialarbeiderne opplever arbeidet sitt, og i hvilken grad de er tilfredse og motiverte, må antas å virke inn på hvor god jobb de gjør, noe som selvfølgelig er viktig i et samfunnsmessig perspektiv ut fra effektivitetshensyn, men også i forhold til den enkelte sosialarbeider og de klienter denne møter. Utfallet av klientarbeid bygger i stor grad på den mellommenneskelige relasjonen som bygges opp mellom sosialarbeideren og klienten. Om sosialarbeideren er misfornøyd og demotivert, vil denne relasjonen bli av dårligere kvalitet, og den nødvendige tilliten kan bli vanskelig å oppnå. For den enkelte sosialarbeider har det også mye å si rent livskvalitetsmessig hvorvidt vedkommende har det bra i jobbsammenheng eller ikke, ettersom arbeidet er noe man bruker mye tid og krefter på.
Oppgaven baserer seg på materiale fra StudData, en longitudinell spørreundersøkelse initiert og administrert av Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo. Studenter fra en rekke høyskoleutdanninger har besvart et spørreskjema ved studiestart, ved studieslutt og tre år etter endt utdanning. I denne oppgaven bruker jeg svarene som er samlet inn tre år etter utdanningens slutt. På dette tidspunktet er de fleste ute i arbeid. Jeg bruker flere forskjellige analysemetoder, blant annet krysstabellanalyse, faktoranalyse og regresjonsanalyse.
Det teoretiske rammeverket for oppgaven er to delvis overlappende modeller. Den ene er Karasek og Theorells jobbstressmodell (Karasek og Theorell, 1990:70). Denne modellen sier at krav har en negativ effekt på jobbtilfredshet, mens kontroll, eller autonomi, i arbeidet har en positiv effekt på dette. Dessuten fungerer kontroll som en buffer mot det å ha lave krav, og sosial støtte som en buffer mot de negative følgene av det å ha høye krav og lav kontroll. Jeg ønsker å undersøke om dette gjelder i mitt materiale også, og dessuten om dette gjelder for motivasjon i tillegg til jobbtilfredshet. Den andre modellen jeg bruker, er Cherniss’ utbrenthetsmodell, som predikerer at et misforhold mellom krav og ressurser i arbeidet fører til holdnings- og atferdsendring, blant annet i form av distansering fra jobben (Cherniss, 1980b:17-18).
Jeg måler tilfredshet ved hjelp av to spørsmål: 1) Alt i alt, hvor tilfreds er du med jobben din? og 2) Har du forsøkt å få annet arbeid (stilling/jobb) den siste måneden? Motivasjon måler jeg ved hjelp av to indekser, den første kalt jobbengasjement (fra engelsk: job involvement (Lodahl og Kejner, 1965)), den andre organisasjonstilknytning (fra engelsk: organizational commitment (Porter, Steers, Mowday og Boulian, 1974)) som hver består av tre spørsmål. Jeg finner at sosialarbeiderne i denne undersøkelsen i det store og hele er tilfredse og motiverte i arbeidet sitt. Med hensyn til dette, skiller de seg i utgangspunktet ikke stort fra en sammenligningsgruppe bestående av andre velferdsstatsprofesjoner, blant andre sykepleiere og lærere. For begge grupper viser det seg at grad av krav, kontroll (autonomi) og sosial støtte på arbeidsplassen er av betydning for hvor tilfredse og motiverte arbeidstakerne er, mens jeg finner noen forskjeller mellom gruppene med tanke på hva slags og hvor stor innvirkning disse tre faktorene har. Generelt gjelder at høye krav gir mindre tilfredshet og motivasjon, mens det omvendte gjelder for kontroll (autonomi) og sosial støtte. Når det gjelder buffereffektene av kontroll i forhold til høye krav, og sosial støtte i forhold til høye krav og lav kontroll, blir disse i liten grad bekreftet i mine analyser. | nor |