| dc.description.abstract | Det er en allmenn forståelse at det har skjedd en forskyvning i skillet mellom det offentlige og det private i det senmoderne. I takt med kommersialisering, pluralisering og deregulering av den medierte offentligheten, får personlige og private livserfaringer stadig større plass. Denne utviklingen ble intensivert på 1970-tallet da fjernsynsapparatet ble allemannseie og påvirket form, temautvelgelse og kommunikasjonsmåter også i de andre mediekanalene. Utviklingen er også knyttet til kjønn i det kvinnebevegelsen ønsket å politisere maktforhold i den private sfære. Det nye i dagens medielandskap er omfanget av intimiseringen og dens partikularisering. I dag italesetter man seg selv i det offentlige rom som individuelt, privat subjekt, og ikke som på 70-tallet – på vegne av en gruppe. Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, det enorme omfanget, har utviklingen mot en intimisert offentlighet relativt lav status i den kritiske offentligheten, inkludert blant en del observatører og teoretikere. Den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas mener vi er vitne til en utarming av offentligheten og den amerikanske sosiologen Richard Sennett kaller denne utviklingen for intimitetstyranniet.
I denne oppgaven problematiserer jeg disse holdningene. Jeg viser at dikotomien mellom den private og den offentlige sfære har konsekvenser knyttet til kjønn, marginaliserte grupper, makt og politikk.
For å tydeliggjøre dette bruker jeg to case: forfatterne Marie Takvam (1927- ) og Vigdis Hjorth (1959- ). Både Takvam og Hjorth italesetter personlige livserfaringer i den medierte mainstream-offentligheten. De to utfordrer kulturelt skapte forståelser av tema og kategorier knyttet til aldring, kjønn, seksualitet, samliv, foreldre – og forfatterskap. Slik risikerer de også noe. Risikobegrepet er sentralt i min analyse. Dette kobles mot den amerikanske sosiologen Erving Goffmans begrep om aktørenes behov for inntrykksstyring. Kontrollen svekkes idet aktørene entrer den medierte offentligheten, fordi det i høy grad er opp til mediet å definere, konstruere og tildele subjektposisjoner.
Forfatterne Takvam og Hjorth opptrer i to epoker: Takvam hører til i overgangen mellom modernitet og senmodernitet, mens Hjorth er plassert i senmoderniteten. Gjennom analysen blir det tydelig at dette får store følger for spillerommet til de to – både for hvordan de italesetter seg selv, og for hvordan de blir mottatt i den medierte offentligheten. Takvam befinner seg i en relativt hegemonisk offentlighet på 60 – og 70-tallet. Hun er riktignok selvrefleksiv, men medieaktørene mangler forståelse for rolleposisjoner og har ingen kompetanse på selvpillet. Takvam blir dermed lettere å kategorisere og utdefinere. Selvspillet oppstår i senmoderniteten og innebærer en spesifikk form for uformell kommunikasjonsmåte som blander humor og selvrapportering. Hjorth befinner seg i en pluralisert offentlighet på 90 – og 00-tallet, og hun behersker selvspillet. Ved å veksle ubesværet mellom ulike rolleposisjoner, blir hun vanskeligere å kategorisere, og hun får slik en bedre kontroll om sin offentlige framferd. Men også selvspillet kan komme ut av kontroll. Tilskueren blir usikker på hvor Hjorth snakker fra – er hun i et fiksjonsunivers eller et biografisk univers – og dermed kan forpliktelsen og troverdigheten i utsagnet svekkes.
Gjennom analysen synliggjøres nødvendigheten av at noen fortsatt rapporterer og politiserer erfaringer fra det som forstås som den private sfæren. Jeg ser på den feministiske filosofen Nancy Frasers begrep om motoffentligheter som mulige arenaer der flere står sammen om å danne alternative, opposisjonelle identiteter og behov, før de spilles inn i mainstream-offentligheten. Denne arenaen minsker risikoen ved å oppholde seg i den medierte offentligheten. Jeg tar avslutningsvis til orde for en ’postborgerlig modell’ av offentligheten – bestående av et nettverk av del - og motoffentligheter som stadig spiller inn nye motdiskurser til den generelle offentligheten. Dette bygger på de belgiske filosofene Ernesto Lacalu og Chantall Mouffe sin forståelse av at demokrati er konflikt, i det alle former for konsensus nødvendigvis er basert på eksklusjonshandlinger. Å definere et vi, må nødvendigvis være å definere et dem. | nor |