Et vindu mot verden : om møtet mellom innsatt og frivillig i Visitortjenesten

Abstract

Oppgaven handler om møtet mellom innsatt og visitor i Visitortjenesten. Visitortjenesten er en del av Norges Røde Kors, og består av frivillige som besøker i fengsel etter ønske fra den innsatte selv. Oppgaven belyser møtet fra både visitor og den innsattes perspektiv. Hovedproblemstillingen er: Hvordan oppleves relasjonen mellom innsatt og visitor i Visitortjenesten?

Det er gjennomført kvalitative intervjuer med åtte visitorer og tolv innsatte. Utvalget representerer to ulike fengsel, og begge informantgrupper består av både kvinner og menn. Analysen bygger blant annet på et interaksjonistisk perspektiv. Samhandlingen forstås i sammenheng med situasjonen og i relasjon til den andre aktøren. Med inspirasjon fra Erving Goffman ses det på hvilke symbolske tegn som formidles i møtet mellom innsatt og visitor. For å få frem partenes forståelse av samhandlingen og den meningen de synes å legge i relasjonen, kunne det interaksjonistiske perspektivet komme til kort. Partenes opplevelse av relasjonen diskuteres med utgangspunkt i Johan Asplunds begrep om sosial responsivitet. Sosial responsivitet handler om gjensvar mellom mennesker, og innebærer at en sosial handling fører til gjensvar eller etterlater seg et avtrykk. I den sosiale responsiviteten berøres vi følelsesmessig av hverandres handlinger.

Analysen avdekker blant annet at innsatte opplever at de får være et menneske i relasjonen med visitor. Opplevelsen av å føle seg som et alminnelig menneske knyttes til både den innsatte og visitors opptreden i situasjonen. Begge parter er opptatt av å formidle respekt og anerkjennelse for seg selv og for den andre. Dette skjer blant annet gjennom de innsattes forberedelser til møtet, i selve samhandlingen mellom de to og gjennom samtalene. Det viser seg at særlig samtaler om hverdagslige emner kan gi en bekreftelse på å være et alminnelig menneske. I en uvanlig kontekst blir det hverdagslige betydningsfullt.

Visitors opplevelse av relasjonen til innsatte bærer preg av at de opptrer i rollen som visitor. Visitorrollen innebærer at det er begrensninger i hvilke deler av sitt private ”jeg” de kan bruke i møtesituasjonen. Til tross for at visitor ikke er løsrevet fra rollen, åpner relasjonen opp for noe utover det formelle. Det synes som om begge parter oppfatter hverandre som konkrete personer når de er sammen, i det de berøres av den andre og er sosialt responsive overfor hverandre.

Møtet mellom visitor og innsatt foregår i formaliserte former på en regelbundet fengselsarena. Studien viser at møtesituasjonen likevel gir rom for å tre ut av det fengselsaktige. Både den innsatte og visitor opplever at de gjennom relasjonen med den andre får fremstå med respekt og verdighet.