Vold og terapi : en analyse av behandlingsdiskurser på familievoldsfeltet

Abstract

Oppgaven tar opp problemstillinger knyttet til utviklingen av familievoldsbegrepet innenfor terapeutiske diskurser. Den ser på samfunnsvitenskapelig innflytelse på grunnlaget for ulike terapiretninger og søker å belyse hvorledes disse innleires i, og betinges av, moralske og språklige ordninger. Gjennom en diskursanalytisk tilnærming analyseres disse prosessene, med særlig fokus på feministisk innflytelse. Med familievold menes i oppgaven fysisk og seksuell vold begått av partner mot partner og/eller barn.

Vitenskapsteoretisk trekker oppgaven veksler på sosialkonstruktivismen. Giddens refleksivitetsbegrep og Bourdieus begreper om felt og doxa benyttes som innfallsporter til forståelse av de prosesser som utspilles i de terapeutiske diskurser. Gjennom å se utvikling som en dialektisk prosess hvor kunnskap og erfaringer produsert på et felt får betydning utover sitt eget fagfelt, synliggjøres terapiens plassering i grenselandet mellom ulike fagdisipliner. Dette betinger et metodisk verktøy som kan fange opp de underliggende struktureringene av terapidiskursene. Et diskursanalytisk fokus gir et inntak til drøfting av hvordan endringer i voldsforståelse påvirker og gir opphav til utvikling av de ulike terapiretningene. Videre analyseres disse diskursene med henblikk på en begynnende avdekking av de aksiomer feltets doxa baseres i.

Oppgaven er teoretisk orientert i den forstand at datagrunnlaget består av faglitteratur fra i hovedsak samfunnsvitenskap og humaniora. Gjennom å studere, i overveiende grad, amerikansk og europeisk faglitteratur produsert etter andre verdenskrig, søkes det å gi et bilde av utviklingen av ulike terapiretninger innenfor familievoldsfeltet i denne perioden. Da terapi på familievoldsfeltet startet innenfor krisesentrene, har jeg valgt å fokusere spesielt på den feministiske innflytelsen på forståelsen av og behandlingen av ofre for og utøvere av familievold.

Første del av oppgaven er en gjennomgang av fire ulike tilnærminger til familievold, som er definert ut fra hvorvidt det er sosiale eller biologiske årsaksfaktorer til vold som sees som avgjørende. Innenfor de biologisk funderte behandlingsformene diskuteres utviklingen av psykopatologiske og psykoanalytiske behandlingsformer, mens jeg har valgt å se på sosial læringsteori og familieterapi som to hovedformer av behandling som vektlegger sosiale årsaksforklaringer. Det er mulig å spore en utvikling fra i hovedsak biologisk baserte til i større grad sosialt funderte behandlingsregimer. Imidlertid eksisterer alle de nevnte terapeutiske tilnærmingene parallelt innenfor det terapeutiske felt i dag og bildet er på ingen måte entydig.

I oppgavens andre del finner jeg at terapidiskursene på familievoldsfeltet sentreres rundt noen grunnleggende aksiomer: Voldsutøver har det fulle og hele ansvaret for sine voldshandlinger, med mindre han defineres som syk. Voldsofferet står i et tilsynelatende komplementært forhold til utøver, og defineres således som uskyldig. Barn sees alltid som uskyldige ofre. Voldelige parforhold ses som totalt ødeleggende for begge parter og målet med terapien er derfor alltid at volden opphører. I dette ligger en implisitt kritikk av feltets manglende evne til å problematisere og nyansere voldsbegrepet. Ulike voldstyper og voldsformer synes i dag å bli definert som likestilte og behandles på samme måte uavhengig av om volden er episodisk, gjentagende eller om begge parter benytter vold. Videre er behandlingen av voldsofre og voldsutøvere i stor grad konsentrert om samtale som det viktigste terapeutiske virkemiddelet, noe som avspeiler en oppfatning om at vanskeligheter må snakkes om for at de ikke skal skape problemer for individet. I forlengelsen av dette har den terapeutiske tilnærmingen til voldsofferproblematikken i sterk grad vært knyttet opp til at man må definere seg som offer for å kunne få utbytte av terapi. Dette skaper en rekke utfordringer, særlig av etisk art, som behandles i analysedelen av oppgaven.