Abstract
Temaet for denne masteroppgaven er fordelingen av kriminalitet og problematferd blant norske skoleelever. Hvorvidt fordelingen framstår som et gradsfenomen eller en dikotomi, er et sentralt avvikssosiologisk spørsmål med store konsekvenser. Svaret er viktig for forståelsen av den sosiale konstruksjonen avvik og for valg av kriminalitetsforebyggende strategier. Dette vil bli undersøkt med data fra NOVAs nasjonale spørreundersøkelse Ung i Norge 2002.
Den sentrale teoretiske forankringen for oppgaven er teorien om nyanser i grått og den tilhørende hypotesen om at kriminalitet er et gradsfenomen. Spørsmålet om hvorvidt elevene fordeler seg mellom ytterpunktene lovlydig og kriminell, besvares gjennom analyser av ulike samlemål for slike handlinger. Utover å belyse fordelingen empirisk, har oppgaven også et metodisk siktemål. For det første undersøkes om fordelingen varierer med ulike definisjoner av problematferd lagt til grunn. For det andre undersøkes om fordelingen av problematferd er den samme i ulike undergrupper. For det tredje gjøres noen eksplorerende undersøkelser knyttet til konsekvensene av frafall.
I alt deltok 11928 elever i undersøkelsen, fordelt omtrent likt mellom ungdomsskolen og videregående skole. En grunn til at så høy svarprosent som 92,3 ble oppnådd, var at det ble gjennomført en ekstra innsamlingsrunde for å få med elever som var borte under hovedinn¬samlingen. Elevene ble i spørreskjemaet bedt om å angi hvor ofte ulike former for problematferd var begått det siste året. I metodedelen drøftes mulige feilkilder knyttet til survey-metoden generelt og frafall spesielt. Med tanke på den senere analysen, redegjøres det for en inndeling av spørsmålene i grupper, måter hyppigheten kan telles på, framgangsmåter for vekting etter handlingenes grovhet og forutsetninger knyttet til frafall. Siden fordelingene blant annet beskrives med Lorentz-kurver og Gini-koeffisienter, er det lagt vekt på å forklare disse målene.
Undersøkelsen viser for det første at fordelingen av problematferd er et spørsmål om grader, uavhengig av om det i problematferdsindeksene prøves med ulike antall spørsmål, forskjellige skalaer for hyppighet og flere former for vekting. Selv om det er betydelige forskjeller i den enkeltes problematferdsnivå, er det ikke mulig å trekke et begrunnet skille som deler elevene i en lovlydig og en kriminell gruppe. Dette styrker gyldigheten til teorien om nyanser i grått. Analysen viser at ulike metodiske grep åpner for ganske ulike svar når det gjelder spørsmålet om graden av skjevfordeling. Jevnest blir fordelingen når samlemålet består av mange spørsmål og bygger på en ”trang” poengskala for det enkelte spørsmål. Når alle spørsmålene inkluderes i samlemålet, blir fordelingen skjevest når det brukes vekting for å veie grove kriminelle handlinger tyngre enn mindre alvorlig problematferd.
For det andre viser undersøkelsen at fordelingen av problematferd er et spørsmål om grader også når utvalget deles inn i undergrupper. Både når elevene deles inn etter kjønn, klassetrinn, hjemsted og etnisk bakgrunn, samsvarer det empiriske mønsteret med teorien om nyanser i grått. Selv om det mellom noen grupper er betydelige forskjeller i gjennomsnittsnivået, viser undersøkelsen at nivået ikke gir holdbare pekepinner om hvordan problematferden er fordelt innenfor gruppene. Annen forskning har dokumentert at nivået på problematferd henger sammen med hvilke grupper vedkommende tilhører, mens tilfanget av forskning om problematferdens fordeling synes å være mer begrenset. Slik forskning vil kunne bidra til blant annet økt forståelse av den sosiale konstruksjonen avvik og være viktig med tanke på valg av strategier for kriminalitetsforebygging.
Analysen viser for det tredje at de deltakerne som var borte på det første innsamlingstidspunktet ikke synes å være en selektert gruppe med hensyn til problematferd, og at resultatene bare i liten grad er følsomme for et ekstremt systematisk frafall. Det opprinnelige frafallet ble nær halvert ved å gjennomføre en oppsamlingsrunde. Det er ikke en generaliserbar forskjell i samlet problematferdsnivå mellom elevene i de to innsamlingsrundene, men de som svarte i oppsamlingsrunden har et signifikant høyere gjennomsnitt når det gjelder skulking og bruk av alkohol. Analysen viser dessuten at det er små forskjeller i fordelingen innenfor disse to gruppene. Ved å forutsette at elever som har frafall har et ekstremt høyt problematferdsnivå, er det undersøkt om resultatene ville blitt vesentlig annerledes dersom disse dataene var inkludert. Her viser analysen at verken gjennomsnittet eller fordelingen ville endret seg mye hvis man også hadde hatt data for en slik tenkt gruppe av hyperkriminelle.
Avslutningsvis tas det til orde for at også andre sosiale fenomener som ofte oppfattes som en dikotomi, som for eksempel kjøp av sex, narkotikabruk, spilleavhengighet, fattigdom og avvik i form av psykiatriske diagnoser, bør undersøkes nærmere med henblikk på om avviket er et gradsfenomen. Det er gode grunner til å tro at gyldigheten til teorien om nyanser i grått ikke er begrenset til kriminalitet og problematferd, men at forståelsen av avvik som et gradsfenomen også vil være relevant for andre former for sosialt konstruerte avvik.