Kunstens tjener - tjener på kunsten? : kunstneridealer og praksis

Abstract

Denne masteroppgaven tar sikte på å undersøke hvilke fortellinger kunstnerne selv har om samspillet mellom det å skape kunst og det å tjene penger i 2005. Jeg spør: På hvilken måte forholder kunstnere seg til samspillet mellom kunst og kapital? På hvilken måte er de opptatt av penger? Utgangspunktet er knyttet til en utbredt forestilling i samtidens kunst-Norge om et samspill mellom kunst og kapital (her forstått som næringslivet) som har unnfanget nye hybrider. Disse er kjennetegnet av andre handlingsbetingelser enn de vi tradisjonelt forbinder med et kunstnerliv. Formålet er å utfordre mytene og fortellingene om hvordan kunstnerne forholder seg til penger. Dette er ut fra en antakelse om at kunnskap om pengeøkonomiske forhold vil være nyttig for kunstnerne selv, alle som bryr seg om kunst og mer indirekte som et bidrag til en forståelse knyttet til kunstneres samspill med private næringslivskrefter.

Datamaterialet som danner grunnlaget for analysen består av intervjuutskrifter fra 7 kvalitative intervjuer med kunstnere der et av hovedkriteriene er at de har erfaring fra å jobbe på oppdrag, dvs. i et samspill med andre mennesker og andre kompetanser. Som analytisk tilnærming støtter jeg meg til en diskursteoretisk og metodisk innfallsvinkel der analysen av mening står sentralt. Den diskursive praksis som er gjenstand for denne analysen er knyttet til hvordan kunstnere taler om på hvilken måte samspillet mellom det å skape kunst og det å tjene penger på den, gjøres. Med utgangspunkt i teksten har jeg avgrenset to ulike sosiale praksiser som strukturelt rammeverk. Den første sosiale praksisen viser til den karismatiske kunstnermyten som oppsto i romantikken med idealer knyttet til selvtilstrekkelighet og autonomi, også fra pengeøkonomi. Den andre sosiale praksisen viser til ideen om at vi lever i et samfunn preget av en forbrukerkultur som fordrer en viss økonomisk inntekt for deltakelse. Jeg tenker at vi i disse finner til dels konkurrerende verdier, normer og regler for sosial praksis, og at en analyse av dette kan være fruktbart for å belyse problemstillingen.

I datamaterialet har det synliggjort seg 4 representasjoner av subjektposisjonen ”kunstneren” som viser til ulike situeringer i diskursen. De har forskjellige handlingsbetingelser for den kunstneriske praksis. Jeg har valgt en idealtypisk fremstilling og kalt dem Entreprenøren, Gallerikunstneren, Billedkunstnernes billedkunstner og Småbykunstneren. De gjenspeiler varierende grad av sosiale og kulturelle mønster for diskursiv praksis, knyttet til den karismatiske kunstnermyten og forbrukersamfunnsdiskursen. De kan oppfattes som hybrider, der alle definerer seg med utgangspunkt i kunst.

Figur 1. Kunstnertypenes situering i diskursen Forbrukersamfunnsdiskursen -------- Den karismatiske kunstnermyten ____________________________________________________________________ < ------------------------------------------------------------ > Entreprenøren Gallerikunstneren Småbykunstneren Billedkunstnernes billedkunstner

Billedkunstnernes billedkunstner er situert nærmest idealet om den karismatiske kunstnermyten, mens Entreprenøren befinner seg lengst unna. Jeg kaller dem kunstnertyper. I analysen av deres kunstneriske praksis, viser jeg at hver kunstnertype opererer med ulike handlingsbetingelser for samspillet mellom kunst og kapital, ut fra type jobber og posisjon i kunstfeltet. Dette utfordrer ikke den subjektive oppfatningen om hva som oppfattes som kunstnerisk frihet, vist gjennom kunstnertypenes fortellinger om kunstnerisk autonomi. Derimot ser myten om kunstneren som uinteressert i pengeøkonomi å stå for fall, samtidig som pengene gis ulik valør ut fra sammenhengen de befinner seg i. Det avgjørende er ikke hvor pengene kommer fra, men hvilke antatte forpliktelser som er forbundet med dem. Det vises til endrede samfunnsforhold knyttet til endringer i levekår, utdanning og demografi der en konsekvens er økt konkurranse blant kunstnerne, samt endrede krav til pengeøkonomisk inntjening. Dette er knyttet til deltakelse i forbrukersamfunnet i forbindelse med forhold som markedsføring, media og ny teknologi som også kan gi nye kunstfaglige muligheter. Og det vises til anledningen for andre former for tverrfaglig samarbeid og kommunikasjon som inkluderer andre arenaer for synliggjøring av kunsten og kunstneriske virke.