| dc.description.abstract | Denne studien har til hensikt å knytte sammen to aktuelle debatter. Den ene er den som omhandler de frivillige organisasjonene og deres rolle i samfunnet. Endringer i sivilsamfunnet og i de frivillige organisasjonene er dokumentert i en rekke norske, skandinaviske og internasjonale undersøkelser. Disse studiene trekker frem flere konsekvenser for sivilsamfunnet og demokratiet. I norsk sammenheng ble det i Makt- og demokratiutredningen uttrykt frykt for at utviklingen vil bidra til ”den demokratiske infrastrukturens forfall”. De som tegner et slikt tilstandsbilde, vektlegger de tradisjonelle organisasjonenes evne til å formidle interesser og meningsytringer mellom de lokale foreningene og storsamfunnet. Organisasjonene er dermed en viktig grunnmur i demokratiet. Den tradisjonelle, medlemsbaserte og demokratisk oppbygde organisasjonen, med samfunnsmessige målsettinger, ser nå ut til å miste terreng til fordel for lokale, egenorienterte foreninger, som ønsker å frakoble seg nasjonale strukturer.
Den andre debatten er den som omhandler ”omorganiseringen” i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF). Sentralt i denne interne debatten om hvordan organisasjonen skal ordne sine sentrale og regionale ledd i forhold til de lokale idrettslagene, er spørsmålet om det er målkonflikt mellom den organisasjonsmodell man ideelt sett ville konstruere nedenfra sett med brukernes øyne, og den modellen man ville konstruere ovenfra sett i et overordnet styringsperspektiv. Studiens hensikt er å forene disse to debattene, ved å studere koblingen mellom idrettsorganisasjonens indre liv og dens rolle i samfunnet.
I debatten om de frivillige organisasjonene generelt skrives det at utviklingen går mot et todelt organisasjonssamfunn, der det lokale og det nasjonale nivået i organisasjonene lever hver sine liv. I den interne debatten om NIFs organisasjon, sies det at kontakten mellom sentrum og periferi må fornyes og at idrettskretsene ikke lenger oppfyller sitt mandat om å være bindeleddet mellom organisasjonen sentralt og lokalt. Med utgangspunkt i Makt- og demokratiutredningens metaforiske beskrivelse, er mitt hovedspørsmål: ”Er NIF en organisasjon der det nasjonale og det lokale nivået i organisasjonen lever hver sine liv?”
Jeg benytter meg av to kvalitative metoder i denne studien, intervjuer og dokumentanalyse. Intervjumaterialet består av åtte kvalitative intervjuer med ledere i ulike idrettslag, samt med to ledere i en idrettskrets. Til grunn for dokumentanalysen ligger en rekke idrettspolitiske dokumenter.
Studien består av fire analytiske kapitler som belyser hovedspørsmålet. I kapittel 4 svarer jeg på spørsmålet: Hva er NIFs offisielle mål og strategier? I kapittel 6 spør jeg: Hva er NIFs formelle organisasjonsstruktur? I kapittel 7 er fokus på hvordan lagene beskriver kommunikasjonsstrukturene i organisasjonen, og i kapittel 8 fortolkes eventuelle variasjoner i lagenes kommunikasjonsstrukturer i lys av idrettslagenes idrettsforståelse.
Studien nyanserer de beskrivelsene som ble presentert i Makt- og demokratiutredningen. Denne studien viser at NIF er preget av mange idrettsforståelser både sentralt, regionalt og lokalt i organisasjonen. Idrettskretsene, som kritiseres i den idrettspolitiske debatten, får relativt stor frihet til å utforme sitt eget arbeid ut mot de lokale lagene. Studien viste hvordan idrettskretsen hadde fokus på lagenes behov, kompetanseheving, informasjon og oppsøkende arbeid og større satsing på færre lag som sentrale strategier. Idrettskretsen ble derfor en stor støttespiller for de lagene som drev samfunnsrettet aktivitet. Idrettslag med større grad av medlemsrettet aktivitet så ut til å velge andre kommunikasjonsstrukturer i organisasjonen, enn de med idrettskretsen.
Norske idrettslag utgjør en svært variert og mangfoldig gruppe, og viser seg å være både samfunnsrettede, medlemsrettede og egenorienterte. Studien legger vekt på hvordan det er de kulturelle forskjellene mellom lagene, lagenes idrettsforståelse, som i stor grad kan forklare variasjonene i lagenes kommunikasjonsstrukturer i organisasjonen.
Studien introduserer tre nye begrepspar, som beskriver de ulike lagenes behov, men også utgangspunktet for lagenes ulike kommunikasjonsstrukturer: lokal tilrettelegging, regional oppfølging, og sentralt samarbeid.
Studien avsluttes med å diskutere funnene både i den sosiologiske debatten, om de frivillige organisasjonene generelt, og i den idrettspolitiske debatten, om NIFs fremtidige organisering. Et spennende spørsmål videre er om NIF, ved å styrke alternative kommunikasjonsstrukturer kan gi organisasjonen større troverdighet som formidler mellom de lokale lagene og storsamfunnet i fremtiden. | nor |