Fra kulturdialog til kulturmelding : en sosiologisk undersøkelse av forholdet mellom forskning, formidling og politikk

Abstract

Program for kulturstudier lanserte i sitt programnotat i 1998 ”kulturdialog” som forskningsformidlingsbegrep. Terminologiskiftet gir klare signaler om at formidling forstås som noe annet og mer enn enveis kommunikasjon av forskningens funn i popularisert form. Mer konkret kan begrepet om kulturdialog forstås som et forsøk på å gjøre en allmennrettet kulturforskning anvendt, aktuell og relevant for grupper utenfor akademia.

Oppgaven undersøker en kulturdialogisk formidlingspraksis, eksemplifisert med et samarbeidsprosjekt mellom Kultur- og kirkedepartementet og Program for kulturstudier om skrivingen av kulturmeldingen ”Kulturpolitikk fram mot 2014”. Oppgavens tema er altså verken kultur eller formidling i seg selv, men hvordan grunnforskning og politikk knyttes sammen i en dialog om kultur. Undersøkelsen er en empirinær analyse, grunnet i et fleksibelt opplegg og en systematisk tilnærming.

Undersøkelsen viser at strukturelle, kulturelle og individuelle faktorer i dette samarbeidsprosjektet virket sammen og dannet en nær forbindelse mellom den kulturpolitiske forvaltning og kulturforskningen: strukturer skapte rammer, kulturelle verdier ga insentiver og aktører gjennomførte. Viktige strukturelle betingelser finnes i sektorprinsippet, frie forskningsmiljøer, en kunnskapsorientert og kunnskapskompetent forvaltning samt programmets organisering og tverrfaglige karakter. Kulturelle forutsetninger var knyttet til de to sektorenes forståelser av forskningsformidlingsoppgaven samt forskningens og kulturpolitikkens samfunnsroller. Aktøren fikk sin sentrale rolle på bakgrunn av forskningsfeltet, nettverk, organisasjonsmodell og personlige egenskaper.

Analysens funn drøftes i lys av teoretiske perspektiver og begreper fra Pierre Bourdieu og Mark Granovetter knyttet til struktur, kultur og aktør, forstått som felt, kapital, habitus og nettverk. Empirien divergerer med de teoretiske perspektiver på enkelte punkter. Selv om Granovetters og Bourdieus teorier treffer godt, fremstår det likevel som problematisk å hevde at de har en allmenngyldig relevans. Avslutningsvis stiller jeg derfor spørsmål om det også kan finnes viktige forklaringer knyttet til særnorske forhold.