| dc.description.abstract | Denne avhandlingens faghistoriske tema kan relateres til Arvid Brodersens påstander framsatt i artikkelen ”Sosiologi som universitetsfag i Norge: En historikk” (Sosiologi i dag 1986, 6/4: 1-20) vedrørende sosiologiske orienteringer i den faglige virksomheten ved Instituttet for sammenlignende kulturforskning i mellomkrigstiden. På bakgrunn av det Brodersen skriver her (s.13-14) kan vi anta at det ved dette instituttet har foregått aktiviteter som kan være av faghistorisk interesse for norsk sosiologi. Det overordnede tema har med dette utgangspunktet vært å analysere virksomheten ved instituttet, dels ved å fokusere på de generelle vitenskapelige grunninnsikter som instituttet ble organisert ut i fra, og dels ved å undersøke hvilke forbindelseslinjer til sosiologifaget som kan sies å eksistere i denne mellomkrigsfasen av instituttets historie. Innfallsvinkelen har vært tematisk med utgangspunkt i en nærstudie av de sentrale aktørenes tekster sett i sammenheng med den institusjonelle og historiske kontekst de virket innenfor (se Blau (ed.) 2001: 236-249).
Dette overordnede tema er underinndelt i tre hovedspørsmål som jeg søker å besvare. Hva slags institusjon var instituttet i mellomkrigstiden? Hvilket vitenskapssyn lå til grunn for virksomheten ved instituttet? Hvilke sosiologiske tilnærminger til forskningemner kan identifiseres ved institituttet? I utformingen og struktureringen av denne avhandlingens tre hovedspørsmål har det vært analytisk fruktbart å ta utgangspunkt i Ragnvald Kallebergs vitenskapssosiologiske identifikasjon av fag som fem- delte knipper av faglig virksomhet (Engelstad m.fl.2005: 16-24). Det er den faglige virksomheten ved instituttet forstått i betydningene vitenskap, institusjonsforvaltning, og forskningsformidling som først og fremst vil stå i fokus. I tillegg er fag i betydningen undervisning lagt til grunn i noe mindre grad.
Avhandlingen består av tre hovedkapitler (kap.2-4) hvor de tre hovedspørsmålene blir beskrevet og forklart ut fra de ulike fagaspektene. Kapitlene vil i stor grad svare til et av de tre spørsmålene slik at vi med utgangspunkt i spørsmålstillingen kan si at de tre hovedkapitlene har hvert sitt overordnete tema, henholdsvis institusjon, vitenskapssyn og sosiologi. I kapittel to gis en framstilling av instituttets virkeperiode mellom to verdenskriger. Jeg gjennomgår her sentrale elementer i opprettelsesprossen, og analyserer nærmere tre hovedmotiver som lå til grunn for dannelsen av instituttet: 1. fredsskaping i det internasjonale vitenskapssamfunnet, 2.lansering av en universitetskritisk organseringsmodell for grunnforskning, og 3. formidling og kjentgjøring av norsk og nordisk forskning. Instituttplanen utløste en strid om forskningsmidler mellom humanister og naturvitere. Jeg beskriver hvordan striden løser seg opp i et kompromiss som la til rette for en realisering av instituttet. I dette kapittelet framhever jeg hvem som står fram som instituttets sentrale fortolkere og formidlere av vitenskapssyn og sosiologiske tilnærminger. De to mest markante aktører i denne sammenhengen er Fredrik Stang og Alf Sommerfelt. Videre viser jeg hvordan vitenskapssyn og sosiologisk tilnærminger gjenspeiles, for det første, i fagsammensetningen som ligger til grunn for ”sammenlignende kulturforskning”, og for det andre, i organiseringen av den faglige virksomheten. Avslutningsvis i dette kapittelet gir jeg et overblikk over utviklingen ved instituttet i etterkrigstiden. I kapittel tre framstiller jeg det vitensskapssynets sammensetning, og viser hvordan sosiologien innplasserer seg i dette konseptet. Jeg framhever her vitenskapshistoriske trekk sett i relasjon til sentrale aktørers tekster. Vitenskapssynet ved instituttet kan plasseres innenfor rammen av en klassisk positivistisk vitenskapsforståelse. Emneforståelsen knyttet til menneskesyn og til samfunns- og kulturutvikling var forankret i en diakron, elementorientert, kulturevolusjonistisk forskningstradisjon, mens det gjeldende synet på forholdet mellom individ og samfunn bar grunnleggende preg av funksjonalistiske forståelsesformer. Den funksjonalistiske forståelsen ved instituttet hadde opphav i henholdsvis Durkheim- sosiologien og, i en norsk variant av den historiske materialismen. I dette kapittelet beskriver og analyserer jeg koblingen mellom utviklingstenkningen og politisk idegrunnlag, og de forskjellige bestanddelene som det vitenskapelige idégrunnlaget ved instituttet i denne perioden bestod av. Disse bestanddelene var den evolusjonistiske utviklingstenkningen, den historisk-sammenlignende metodiske tilnærmingen som var karakteristisk metodisk tilnærming innenfor slike evolusjonistiske skjemaer, den durkheimianske sosiologiforståelsen, og det historisk-materialistiske grunnlaget.
I kapittel fire går jeg nærmere inn på sosiologiens innplassering ved instituttet slik dette kom til uttrykk i to av enkeltdisiplinene i instituttets fagkrets.Utviklingen innenfor rettsvitenskap og språkvitenskap representerte et gjennombrudd for en sosiologisk tilnærming i Norge i denne perioden. At sosiologi vokser fram innenfor andre fag er et vesentlig moment i denne sammenhengen.
Sosiologien får karakter av å være en metodisk tilnærming i andre fag, noe som er i tråd med den durkheimianske sosiologiforståelsen. I dette kapittelet vil jeg vise at de sosiologiske tilnærmingene i aktiviteter, fagsammensetning og vitenskapssyn ved instituttet også må sees i en interorganisatorisk relasjon til Universitetet i Oslo. Instituttets sterke satsning på den allmenne sosiologien på 1930-tallet hadde sammenheng med utviklingen ved universitetet og tendensen til en begynnende institusjonalisering for sosiologifaget. Sosiologiens framvekst i perioden kan også knyttes til en samfunnsmessig utvikling. Et skifte i fokus fra en nasjonalpolitisk dagsorden til økonomisk-sosiale politikkområder åpnet opp for en tenkning og bevisstgjøring rundt samfunnsvitenskapelige problemstillinger i større grad enn tidligere. Også faginterne generasjonsskifter ved universitetet hadde avgjørende betydning for en sosiologisering av de etablerte kulturfagene. I dette kapittelet behandler jeg Fredrik Stangs sosiologiske rettsoppfatning og ser nærmere på utviklingen ved det juridiske fakultetet. Videre ser jeg på Alf Sommerfelts sentrale rolle i utviklingen av en sosiologisk basert språkvitenskap, og på de sterke forbindelsene som fantes mellom det norske og det franske språk- og sosiologimiljøet, slik dette var integrert i Durkheim-gruppen. Kapittelet avsluttes med en framstilling av arbeidet med den sosiologiske forelesningsserien som fant sted ved instutttet i 1936.
Avslutningsvis i denne avhandlingen oppsummerer jeg sentrale trekk ved undersøkelsen og knytter avsluttende kommentarer til spørsmålstillingen. Jeg ser på enkelte perspektiver på kontinuitet og brudd i utviklingen ved instituttet og for sosiologifaget før og etter 2.verdenskrig. | nor |