| dc.description.abstract | I Portretter av kvinner ser jeg på hvordan fremstillingen og skapelsen av kvinnebilder i media kan påvirke egen identitetsdannelse. Ved å se på portrettintervju av kvinner kan man se hva som snakkes om, hvilke tema som går igjen og hvordan disse blir snakket om. Ut i fra den sosialkonstruktivistiske tankegangen om selvet som sosialt konstruert, ser jeg på media som en av flere påvirkere på hvordan man ser på seg selv. Hvordan kvinner blir portrettert kan altså si noe om hvordan man kan tenke om sin egen identitet.
I teoridelen tar jeg for meg ulike teoretiske bidrag, som alle kan knyttes opp mot sosialkonstruktivismen. Her kan det nevnes Giddens definisjon av senmoderniteten, Foucaults maktbegrep, Goffmans roller, feministisk teori med Butlers ”gender trouble” og medias påvirkning og makt. Definisjonen av personlighet blir sett på tradisjonelt og sosialkonstruktivistisk, hvor denne oppgaven tar utgangspunkt i personlighet som historisk og sosialt forankret og som konstruert gjennom språket. Man er ikke født med en fast og varig identitet, men denne forandres etter tid og rom. Goffmans rollebegrep er sentralt her. Vi spiller ulike roller ut i fra hvem vi sammen med, og det er visse føringer på hvordan rollene skal utføres. I media ser vi ulike måter å leve på, se ut og oppføre seg, og vi kan si media viser rollemodeller for forskjellige livsstiler. Media er en formidler av hva som anses som riktig og viktig i samfunnet, og man antar at media har en viss påvirkningseffekt på hvordan mennesker ser på seg selv. Ut i fra dette ser jeg på medias makt og språkets makt til å fortelle oss hvem vi er.
Metodisk baserer oppgaven seg på et tilfeldig utvalg portrettintervjuer av kvinner i Aftenposten 2003-2004. Kvinnene kan deles inn i seks yrkeskategorier; politiker, skuespiller, filmskaper, leder, forfatter og idrettsutøver. Kvinnene er intervjuet på grunn av noe som har skjedd eller skjer i karrieren, samtidig som portrettene skal gi et personlig bilde av kvinnene. Jeg har valgt å bruke diskursanalyse som metode, for å understreke viktigheten av språket i identitetsdannelse. Diskursanalyse har ingen klare oppskrifter på hvordan man skal gå frem, men jeg har valgt å bruke Mathisens definisjon av diskursanalyse som retningsgivende for analysen: ”… analyse av språkbruk i en samfunnsmessig kontekst, med fokus på hvordan ideer og begreper som produseres i denne konteksten tolker og er med å forme (et visst utsnitt fra) den samfunnsmessige virkelighet” (Mathisen 1997:3).
I portrettene ser vi ulike roller kvinnene har, som mor, kjæreste, venn og arbeidstaker. Rollene viser seg i temaene som tas opp i intervjuet, og analysen tar for seg temaene selvpresentasjon, barndom, kjærlighet til mann/barn, helse, journalist om utseendet og alderdom. Hvordan temaene blir snakket om ses ut i fra ulike diskurser, som diskursen om den lykkelige barndommen, diskursen om tosomhet, diskursen om å være en god mor, feminin og vakker- diskursen og diskursen om å holde seg ung. Diskursene henviser til at man som voksen kvinne helst bør ha kjærlighet i livet sitt, man bør sette barnet sitt foran karrieren, man bør være feminin i utseendet og holde seg ung i kropp og sjel ved hjelp av trening og annet som eldre.
Ut i fra dette ser man måter kvinner snakker om seg selv på og hvordan de blir fremstilt i media. De ulike måtene å snakke om seg selv på kan deles inn i tre kategorier; historiefortelleren, karrierekvinnen og her og nå- kvinnen. I analysen har jeg også sett på om kvinnene snakker mest om yrket, mest om person eller omtrent likt om begge.I portrettene ser vi hvordan kvinnene viser følelser, svakheter og nye sider av seg selv, samtidig som de, og journalisten, bygger sitt bilde på ulike diskurser om kvinner.
Portrettene viser ulike måter å fortelle historien om seg selv på, sammen med journalistens måte å fremstille kvinnen på. Som bidrag til det aktuelle feltet og kunnskapssituasjonen kan oppgaven vise til en måte å forstå identitet på, og hvordan media er med på å forme denne. | nor |