Kampen om dalbunnen : en casestudie av stedsutviklingen i dalbunnen av Groruddalen

Abstract

Sittende Byråd i Oslo kommune har igangsatt en omfattende planlegging med tanke på transformasjon av arealer i Groruddalen. I mai 2000 la Byråd for byutvikling Grete Horntvedt fram et eget notat under betegnelsen ”Vi tror på Groruddalen”. Notatet ble behandlet i Byutviklingskomiteen i Oslo kommune og resulterte i et byrådsnotat som skisserte arbeidet med en ”Helhetlig utviklingsplan for Groruddalen”. Senere har også kommunen inngått et samarbeid med Staten der deler av Groruddalen er utpekt som miljøsoner. Det uttalte målet for dette arbeidet er å bedre miljøet. Jeg har fulgt deler av planprosessen som gjelder dalbunnen av Groruddalen. Hovedspørsmålet er formulert til: Hva kjennetegner planprosessen for stedsutviklingen av dalbunnen i Groruddalen? Hovedspørsmålet er konkretisert gjennom fire delspørsmål. Jeg starter med et tilbakeblikk på den historiske konteksten for dalbunnen og hva som preger dagens materialitet. Det andre delspørsmålet angår planpraksisen som utøves fra staten og Oslo kommune i denne planprosessen og hvordan denne oppleves av aktørene som deltar. I det tredje delspørsmålet tar jeg utgangspunkt i at aktørene har ulike opplevelser av planprosessen, at de representerer ulike systemer og at de følgelig vil handle ut fra ulike rasjonalitetsformer. Jeg har også analysert planprosessen ut fra et maktperspektiv. Det fjerde delspørsmålet har derfor fokus på hvordan deltakerne i planprosessen opplever maktaspektet i denne planprosessen. Det teoretiske perspektivet er knyttet til generell planteori om rasjonell og kommunikativ planlegging. Dette perspektivet har jeg knyttet opp til begrepene government og governance. Planleggingspraksisen er analysert i forhold til dette perspektivet. Jürgen Habermas har utviklet en samfunnsteori der han ivaretar både handlingsteoretiske (livsverden) og systemteoretiske perspektiver. Disse tankene ligger til grunn for å forstå aktørene innen det økonomiske, det politiske og det sosiale systemet. Jeg har bygget på Pierre Bourdieus forståelse av makt i min analyse av maktaspektet. Det empiriske materialet er blant annet innhentet gjennom å intervjue planleggere i staten og Oslo kommune som har deltatt direkte i planprosessen. Deler av planleggingen ble underlagt en prosess for utvidet medvirkning. Jeg har også intervjuet aktører som har deltatt i denne prosessen, samt næringslivsledere og fagforeningsledere innen logistikknæringen som er lokalisert i dalbunnen. I tillegg har jeg deltatt på en rekke møter der planprosessen for Groruddalen har vært hovedtema. Planleggingsdokumentene som etter hvert er publisert er videre en viktig kilde i mitt empiriske materiale, samt avisartikler spesielt i Akers Avis Groruddalen. Planleggingsprosessen presenteres gjennom tre faser, planleggingsfasen, høringsfasen og beslutningsfasen. Konfliktene mellom systemene blir gjennom planprosessen synlige, de lever side om side. Ut fra et demokratisk ideal kommer planleggingspraksisen til kort. Åpenhet rundt planene er ikke tilstrekkelig til å sikre medvirkning fra berørte parter. Det er spesielt lokalbefolkningen som er fraværende i forhold til påvirkning av planprosessens utfall. Planleggingsprosessen er preget av sterke interessekonflikter som ”forstyrrer” planleggingen. Regjerende politikere i Oslo kommune hadde en visjon for dalbunnen, men under press gir de etter for det økonomiske systemet som både har økonomisk, sosial og kulturell kapital til å sikre kontroll. Det viser seg at styringsambisjonene fra Byrådets side endres i prosessen og at ansvar og myndighet blir redusert innenfor faginstansene i Oslo kommune. De kommunale planleggerne ønsker en rasjonell planleggingsprosess men møtes av sterke allianser som utøver en rekke maktformer. Planleggingen fra planmyndighetenes side tar etter hvert en defensiv form, de tror at fortsatt økt utbyggingspress i dalbunnen vil prege utviklingen. Staten gjennomfører på sin side sitt planarbeid i samarbeid med næringslivsinteressene i dalbunnen og i strid med visjonene som i sin tid ble uttalt av sittende Byråd i Oslo kommune. Staten overtar etter hvert styringen gjennom trusler om økonomiske sanksjoner overfor Oslo kommune.