Psykologisk skjønn i juridisk kontekst : vurderinger om tvungen omsorgsovertakelse

Abstract

Denne avhandlingen handler om profesjonell skjønnsutøvelse som grunnlag for beslutn-inger om tvungen omsorgsovertakelse i barnevernet. Nærmere bestemt tar den for seg psykologers vurderinger av opplysninger i konkrete barnevernssaker hvor det er aktuelt å overta omsorgen for barnet mot foreldrenes vilje; hvordan de tenker og resonnerer når de som sakkyndige skal veilede beslutningsorganet i slike saker og derigjennom gi legitimitet til avgjørelsene.

Ved innføring av ny lov om barneverntjenester (1992) har barnevernets beslutninger i større grad blitt en funksjon av profesjonelle vurderinger fremfor lege, politiske. Hoved-siktemålet med dette har vært å styrke det juridiske og faglige grunnlaget for avgjørels-ene. Med denne endringen har psykologer som representanter for en sentral del av den faglige kunnskapen blitt trukket mer med i beslutningsprosessen. Som sakkyndige forventes de å foreta egne undersøkelser og vurderinger basert på sin fagkunnskap når de tar stilling til spørsmålet om tvungen omsorgsovertakelse. Deres vurderinger tillegges betydelig vekt når beslutningene fattes.

Den psykologiske fagkunnskapen utgjør imidlertid ikke eneste kilde med tanke på å gi sakkyndige et grunnlag for å komme med en klar anbefaling for det enkelte barnet. Også tolkningsrommet av sakens fakta er stort. Derfor vil momenter som ikke har direkte faglig forankring virke inn på vurderingene.

Avhandlingens empiri hentes fra intervjuer med 13 psykologer som arbeider som sakkyndige i barnevernssaker i Oslo og Akershus. I intervjuene er de forelagt samme informasjonsmateriale i form av tre konstruerte kasusbeskrivelser. Kasusene er utarbeidet på grunnlag av saksmapper i Barne- og familiedepartementets arkiv. En sentral problemstilling i alle tre er om det bør foretas en omsorgsovertakelse av barnet mot foreldrenes vilje, eller om en bør forsøke å hjelpe barnet og foreldrene med tiltak i hjemmet. Informantene er bedt om å foreslå en beslutning i hvert av de tre tilfellene utfra de opplysninger de har fått presentert, og analysen er basert på psykologenes avveininger og argumentasjon knyttet til de foreslåtte beslutningene. Et sentralt funn er at på tross av å være stilt overfor samme vurderingsgrunnlag, er informantene ikke ensartete hverken i sine beslutningsforslag eller resonnementer.

I avhandlingens teoretiske drøftinger knyttes det sakkyndige barnevernsarbeidet til sosiologisk teori om profesjoners eksistens og utvikling i samfunnet. Ut fra en betraktning av psykologers sakkyndige virksomhet som et delegert ansvar fra samfunnet og følgelig som en overenskomst mellom profesjonen og samfunnet, drøfter jeg psykologers individuelle forvaltning av dette ansvaret. Med utgangspunkt i Everett C. Hughes´ begrep om profesjoners lisens og mandat i samfunnet som to aspekter ved denne overenskomsten, fortolker jeg informantenes vurderinger av de forelagte kasus som uttrykk for hvordan de forstår og håndterer sitt mandat sitt påberopte og tiltrodde ansvar i samfunnet. Dette fortolkes i lys av tre dimensjoner som i sin tur henspeiler både på beslutningens karakter og på den sosiale kontekst skjønnsutøvelsen foregår innenfor. For det første viser jeg hvordan grunnlaget for deres resonnementer og dermed deres mandatforståelse kan forankres i ulike faglige retninger. Deretter drøftes den rettslige kontekstens betydning for deres argumentasjon. Til slutt viser og diskuterer jeg hvordan den lege komponenten gjør seg gjeldende i psykologenes vurderinger.