| dc.description.abstract | Denne avhandlingen har vokst frem som et resultat av en begeistret interesse for spørsmål vedrørende straff og kriminalpolitikk. Avhandlingen er inspirert av den franske idehistoriker Jean-Michel Foucault, og særlig hans bidrag i analysen av det moderne fengsels historie. Utgangspunktet, og ikke minst den grunnleggende teoretiske rammen for oppgaven, er hentet fra den virksomhetsteoretiske måte å forstå samfunn og individ på. På bakgrunn av dette har tema blitt rettet mot kriminalomsorgsvirksomheten, hvor hovedproblemstillingen tar opp problemene med å bruke metaundersøkelser i analysen av tilbakefallsproblematikken. Problemstillingen har utformet seg som et spørsmål; Hva er det metodiske, teoretiske, idémessige og praktiske grunnlaget for kriminalomsorgsvirksomhetens analyse av tilbakefallsproblematikken?
Utgangspunktet for avhandlingen er Kriminalomsorgsmeldingen nr. 27 (1997-1998 ) Om Kriminalomsorgen og den påfølgende nye straffegjennomføringsloven som trer i kraft høsten 2001. Disse dokumentene behandler tilbakefallsproblematikken og bruker i den forbindelse noen utvalgte oversiktsundersøkelser som grunnlag for sin analyse. Enkelte av disse undersøkelsene er å betrakte som såkalte metaanalyser noe som innebærer at de har tatt utgangspunkt i enkelte primærundersøkelser som har et eksperimentelt forskningsdesign. Det vil si at man sammenligner en eksperimentgruppe som tilføres en påvirkningsvariabel med en kontrollgruppe, som ikke får denne påvirkningen, for så i ettertid å måle effekten av denne påvirkningsvariabelen.
Avhandlingen viser at kriminalomsorgsvirksomheten benytter metaanalyser som grunnlag for å legitimere enkelte påvirkningsprogram, som synes å fremme en målsetting om ikke-residiv. Det vil si at kriminalomsorgsvirksomheten velger ikke-residiv som et suksesskriterium. Legitimeringen prøver de å finne i metaanalysene, ved å vise til hva som virker og hva som ikke virker. Dette fører til at tilbakefallsproblemet settes inn i en form for positivistisk tenkemåte, der årsak-virkningsrelasjoner står sterkt. Troen på metaanalysene og den legitimeringen de prøver å finne i disse danner en ideologi om at fengsel fungerer. Praktisk så settes programvirksomhetene ut i live i kriminalomsorgen både i institusjonelle og ikke-institusjonelle miljøer/settinger hvor disse praktiseres fordi de har fått en teoretisk og en metodisk og etter hvert også en ideologisk legitimitet.
Avhandlingen prøver å vise at det foreligger flere problematiske forhold i tilknytning til bruken av metaanalyser. Oppgaven går igjennom flere primærundersøkelser og metaanalyser, hvor det vises til at primærundersøkelsene ofte ikke er sammenlignbare da de ikke er heterogene det vil si at de har ulike metodiske design, ulike definisjoner av residiv og operasjonaliseringer, forskjellige behandlingsvariabler, utgangspunkt i ulike miljø og andre elementer som skiller de fra hverandre. Når metaanalysene bruker slike primærundersøkelser for å finne frem til et samlet effektmål forsterkes denne ulikheten ved at det skaper større avstand til det fenomenet som det forskes på. Dette fører også til validitetsproblemer.
Avhandlingen er derfor en kritisk analytisk refleksjon over bruken av metaanalyser og savner et mer individorientert perspektiv som kan være med på å heve tilbakefallsproblematikken opp til et mer helhetlig nivå. Dette kan gjøres ved å benytte deler av en virksomhetsteoretisk betraktningsmåte. Bruken av metaanalyser og en ensidig fokusering på målbare effekter fører til et teknokratisk menneskesyn det vil snarere være hensiktsmessig å sette individet i sentrum og antyde et mer humanistisk syn på mennesket som et skapende subjekt. Metaanalysene klarer ikke å komme under overflaten av det observerbare, den enkelte persons sosialhistorie og de ulike påvirkninger som ligger utenfor det målbare og vil derfor ikke få et helhetlig bilde av problemet. Individet blir i for stor grad objektgjort .
Avhandlingen prøver derfor å sette problemet inn i et helhetlig perspektiv, der individ og samfunn forstås i et indre, vekselvirkende forhold det vil si å se samfunnet i individet, individet i samfunnet. På denne måten oppstår det en indre gjensidighet der komponentene er hva de er i kraft av hverandre. Det enkelte individ forstås som handlende og skapende et subjekt som også selv påvirker, ikke bare blir påvirket. Det er avgjørende å se teori, metode, praksis og menneskesyn i et indre forhold og ikke som atskilte komponenter, hvor enkelte av disse dominerer.
Det er derfor viktig å problematisere at det ofte benyttes suksesskriterier som tilsynelatende er kausalt målbare, og at man legitimerer programvirksomhet og tiltak ved en slik årsak-virkningstenkning. | nor |