| dc.description.abstract | Avhandlingens tar for seg en rekke spørsmål rundt rettspsykiaterens rolle i det norske rettssystemet. Rettspsykiatri er ikke et eget fagfelt, men en gren av flere vitenskaper; som psykiatri, medisin, sosiologi, kriminologi m.m. Rettspsykiatere som bidrar til hjelp for retten er hovedsakelig psykiatere eller leger. Det foreligger ingen spesialutdannelse for rettspsykiatere. Deres faglige bakgrunn legges til grunn for deres rolle. Deres oppgave er å bistå retten, samt veilede, i vurderinger av den tiltalte. Rettspsykiateren skal ikke avgjøre hvorvidt den tiltalte er skyldig eller ikke. Rettspsykiateren skal kun bistå retten i å forstå hvilken sinnstilstand den tiltalte var i under gjerningsøyeblikket. Hensikten med bruk av rettspsykiatere er å undersøke om den tiltalte er straffefri pga. sin sinnstilstand eller hvorvidt vedkommende kan idømmes en særreaksjon eller vanlig fengselsstraff.
Rettspsykiatere benytter seg av judisielle observasjoner for å komme til sine konklusjoner om den tiltalte. Judisielle observasjoner er samtaler med den tiltalte, eventuelt venner og familie, samt foreliggende rapporter fra psykiatriske sykehus eller politi. Rettspsykiateren utarbeider en skriftlig rettspsykiatrisk erklæring som inneholder rettspsykiaterens vurderinger og konklusjoner av den tiltalte. Rettspsykiateren skal vitne under rettsforhandlingene, og legger da frem sin konklusjon muntlig. Retten er ikke bundet av å følge den rettspsykiatriske erklæringen. Rettspsykiateren skal kun være et hjelpemiddel for retten i å forstå den tiltalte.
Avhandlingen stiller en rekke spørsmål rundt bruken av rettspsykiatere i rettssystemet. Det fokuseres på rettspsykiaterens rolle under rettsforhandlingene, hvor viktig part han er i denne settingen. Hvilken innflytelse rettspsykiateren har på skyldspørsmålet, og hvordan forholdet er mellom den tiltalte og rettspsykiateren, er også viktige temaer i oppgaven. Rettspsykiateren spiller ulike roller under de ulike settingene han opptrer i. På den måten er han med på å forvirre andre aktører, som de tiltalte. Det kan medfører en negativitet, og følelse av svik blant de tiltalte/observerte. Sosiologiske teoretikere benyttes for å belyse temaene. Erving Goffman, Vilhelm Aubert, og Michel Foucault bidrar med sosiologiske innspill i belysning av temaene.
Bruken av rettspsykiatere har eksistert siden midten av 1800-tallet. Deres tradisjon og retning har forandret seg noe, og vi vil få se hvordan det har utspilt seg under sikringsordningen, og under dagens nye særreaksjonsordning som er kalt forvaring. Forvaringsordningen trådte i kraft 1. januar 2002, og erstattet sikringsordningen. Etter lovens termer er rettspsykiaterens rolle i dag av mindre betydning og relevans. Rettspsykiatere skal ikke benyttes ikke like stor grad. I avhandlingen vil vi få se hvordan dette utspiller seg, og hva hovedtrekkene er i rettspsykiaterens rolle før og nå.
Rettspsykiateren har i en årrekke blitt utsatt for sterk kritikk. Det medførte til avskaffelsen av sikring, og innføring av forvaring. Avhandlingen retter søkelyset mot en rekke av de kritiske punktene, og stiller spørsmål ved om det foreligger en endring. Noe av kritikken som tas opp er at sikringsordningen var et dobbeltsporet system; det innebærer straff og særreaksjon på ubestemt tid. I tillegg ble det rettet sterk kritikk mot bruken av diagnosebegrepene ”mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner”. Disse ble ansett som svært negativt ladet, og er i dag fjernet fra lovteksten. De har ikke blitt erstattet av nye begreper.
Avhandlingen tar så et blikk på hvor dyktige rettspsykiaterne er i rollen sin. Kritikken har vært at de ikke er så dyktige til å vurdere hvor farlige de tiltalte kan være. I denne vurderingen skal rettspsykiaterne uttale seg om den tiltalte vil begå lignende kriminelle handlinger på nytt. Det er ikke lovpålagt at rettspsykiateren skal foreta en slik vurdering, men det skjer allikevel ofte at de uttaler seg.
Avhandlingen avslutter med et siste blikk på spørsmålet om det fortsatt foreligger et behov for rettspsykiatere innen rettssystemet. Yter de den hjelpen de var tiltenkt? Er de en nødvendighet eller kan retten selv komme til konklusjoner? Kan retten benytte seg av andre hjelpere, slik at man unngår en sammenblanding av to profesjoner? Det kommer ingen konkrete svar på alle spørsmål. Hensikten er å belyse temaet, og ta det opp til diskusjon. | nor |