Abstract
Denne oppgaven undersøker kommunikasjon mellom to eller flere mennesker. Den tar for seg nettkommunikasjon fra et sosiologisk samhandlingsteoretisk perspektiv for å bringe frem elementer ved samtalen når den gjennomføres ved hjelp av kommunikasjonsteknologi. Oppgaven vil bygge videre på noen undersøkelser gjort på nettkommunikasjon, men hovedsakelig vil den bringe frem elementer som sosiologisk sett er relevante for denne kommunikasjonsformen i form av å fange opp hvordan det kommuniseres i nettsamtaler. Dette gjøres gjennom å se hva som skiller nettsamtalene fra ansikt til ansikt-samtaler
Oppgaven undersøker nettsamtaler gjennom å foreta en tekstanalyse av utvalgte deler av samtaler som har foregått på nettet. Det blir derfor en kvalitativ tilnærming til temaet som bringer frem elementer ved nettsamtaler som skiller disse fra ordinære ansikt til ansikt-samtaler. Teoretiske perspektiver som hovedsakelig brukes er samtaleanalysiskt teori og deres begreper om turtaking, som får frem samtaletekniske aspekter ved nettsamtaler. Harold Garfinkels begreper om kontekst og indeksikalitet brukes for å se hva nettsamtalene består av kontekstuelt. Erving Goffmans begreper om atferd på offentlige steder og rammeanalyse bringer frem måter å kommunisere på som gjør formen spesiell. Dette er de viktigste teoretiske verktøyene som brukes for å belyse elementer ved det empiriske materialet som er samlet inn.
Etter en analyse ved hjelp av de overnevnte begrepene blir resultatene fra denne analysen satt i sammenheng med hverandre og med aspekter ved interaksjonssystemer (Niklas Luhmanns) og med Stein Bråtens modellmakt. Det som sammenfattes er hvordan nettsamtaler kan ses på som en måte å samhandle på for mennesker gjennom kommunikasjonsteknologi. Dette gjøres gjennom å se på hva som skiller dem fra ansikt til ansikt-samtaler som har kommet frem i analysen. Jeg gjør dette ved å se om de kan ses på som begrensende eller frigjørende interaksjon som følge av deres samtaletekniske elementer, midler til kontekst og normative elementer. Noen av resultatene er at denne typen samtaler er fattigere på kommunikative signaler og retningslinjer for fordeling av taleturer. Dette resulterer både i begrensninger og frigjøringer i forhold til hvem som snakker og hva som strukturerer samtalene. Det kommer også frem at konteksten som er tilgjengelig er både begrensende og frigjørende i form av hvordan den er teknologisk begrenset, men også konstruktivt frigjørende for deltakerne. I forhold til rammer kommer det frem at det i utgangspunktet blir færre retningsgivende rammeforbindelser på grunn av ikke-tilstedeværelse og kontakten med i utgangspunktet ukjente personer. Disse resultatene diskuteres i sammenheng med hva dette sier om nettsamtaler som interaksjon.
Jeg avslutter med å kommentere hva som har kommet frem i analysen og om dette kan sies å representere noe kommunikasjonsmessig nytt.