Barns deltakelse i skolemegling : en diskursanalytisk tilnærming

Abstract

Hovedproblemstillingen i min oppgave er todelt. For det første undersøker jeg hvilke begrunnelser ulike aktører gir for barns deltakelse i skolemegling. Hvordan myndighetene, koordinatorer, lærere og elever på forskjellige måter omtaler meglingen fortolker jeg som diskurser som gir mening til tiltaket. Ved å undersøke hvilke diskurser som er fremherskende, og spillet mellom konkurrerende diskurser gjør jeg rede for hvilke sosiale føringer diskursene gir i skolen som et samfunn. Jeg undersøker hvilke føringer diskursene gir for barns mulighet til å delta i praksis, hvordan de voksne er involvert i tiltaket og hvorvidt elevene anerkjennes som kompetente sosiale aktører i skolen som et samfunn.

En overordnet diskurs betegner jeg som barns deltakelse . Innen denne diskursordenen viser jeg at det finnes forskjellige diskurser som representerer ulike sosiale konstruksjoner av barn og barndom i samfunnet. Myndighetene begrunner tiltaket i tråd med en tenkning der barnet ses som et individ med egne rettigheter. Målsetningen er å ansvarliggjøre barn og vise de tillit slik at de kan ta hånd om sine egne konflikter. Intensjonen er at elevene utvikler en sosial kompetanse gjennom å ta del i skolemeglingen, og at elevene involveres som en ressurs med en sosial kompetanse som er viktig for å håndtere konflikter på skolen. Jeg hevder at sosial kompetanse ses både som et resultat og som en forutsetning fra myndighetenes side.

I skolen som et samfunn hevder jeg at en opplæringsdiskurs der barnet ses som et prosjekt, konkurrerer med en diskurs som anerkjenner det kompetente barnet der barnet ses som et handlende subjekt. Hvordan de voksne på skolene begrunner meglingen viser at en av begrunnelsene synes å bli dominerende og gir føringer for meglingens praksis. På Vestby skole gis barns deltakelse mening ut i fra hva elevene kan lære gjennom å ta ansvar og ved å få være med å bestemme. Lærerne vurderer tiltaket i tråd med de tradisjonelle normene og verdiene i skolekulturen, og er noe skeptiske til tiltaket fordi det ikke fører til en ønsket endring av elevenes holdninger og atferd. Elevene opplever at det er de voksne som er ekspertene, og at det er de som vet hvordan det skal være. Dette gir de en status som mottakere og ikke som aktive deltakere med en nyttig kompetanse. På Østby skole gis barns deltakelse i megling mening som noe mer enn opplæring for elevene. De voksne anerkjenner elevene en sosial kompetanse som en forutsetning for å være meglere og å utføre jobben som megler. Meglingen ses som en metode som stiller krav til de voksnes holdning og atferd i forhold til konflikter mellom elevene på skolen. Megling ses som en nøkkel inn til elevenes verden, som kan berike de voksne slik at de får større forståelse for barn og deres konflikter. At elevene ses som handlende subjekt med en kompetanse bidrar til at elevene i større grad opplever seg selv som betydningsfulle. De er bevisst sin kompetanse og ser i større grad på seg selv som eksperter.

På begge skolene omtaler elevene meglingen som en ordning som er mer rettferdig og som i større grad ivaretar dialogen enn lærernes måte å håndtere konflikter på. Brytningen mellom megling og tradisjonell myndighetsutøvelse tolker jeg som en brytning mellom verdier i den tradisjonelle skolekulturen og verdier som bygger på en anerkjennelse av de jevnaldrendes betydning for utvikling av sosial kompetanse. Elevenes utsagn peker på et behov for at lærerne skal endre sin tradisjonelle måte å håndtere konflikter på. Ved å drøfte konsekvensene av ulike perspektiv på sosial kompetanse viser jeg at både elevene og de voksne kan oppnå fordeler ved å anerkjenne verdien av å kunne ta den andres perspektiv. Dette stiller krav både til elevene og lærerne i skolen som et samfunn, og synes å bygge på at elevene ses som medborgere i samfunnet med en type moralsk og sosial kompetanse.

Som en avsluttende drøfting ser jeg tilbake på prinsippene for rettighetstenkningen som kan ses som en bærebjelke for diskursordenen om barns deltakelse. Jeg reiser spørsmål ved vurderingene som ligger til grunn for de voksnes avveining mellom beskyttelse av barn til barnets beste, kontroll av barn eller de ressurser de representerer til utelukkelse av barn fra voksnes arenaer. Avveininger som forankres i tvetydige holdninger til barn og unge, og som legger motstridende føringer for barns oppvekstforhold. Jeg belyser hva som skal til for at barn gis rom til å fremstå som meningsberettigede personer som kan bidra til å formulere hva deres egne behov og interesser er.