Abstract
Oppgaven sammenligner motivasjon og engasjement hos to sentrale yrkesgrupper i dagens Velferds- Norge, sykepleiere og lærere. Problemstillingen for oppgaven er todelt. For det første er det en sammenligning av sykepleier- og lærerstudenter sin motivasjon og orientering mot arbeidslivet. For det andre forsøker den å finne svar på hvorvidt yrkessosialiseringen til sykepleier- og lærerstudenter er forskjellig, fra studiestart til inntreden i arbeidslivet.
Begrunnelsen for sammenligningen av disse to gruppene ligger i deres status som viktige yrkesgrupper i dagens norske velferdsstat, og i deres historiske kamp for profesjonell status. Analysen har vært løselig knyttet til en forståelse av profesjonell identitet, og en modell for å fokusere på elementer innen dannelsen av denne. Det blir hevdet at sykepleierne står tydeligere frem som en profesjon i dag enn det lærerne gjør, og at dette har sin bakgrunn i en utvikling som har gått motsatt vei for de to gruppene; lærerne har mistet statusposisjon i samfunnet, mens sykepleierne sin kamp for å sikre seg status vurderes som mer vellykket.
Analysene fokuserer for det første på sammenligning av de to gruppene. Her finner vi at andreorientering ser ut til å stå sterkt hos både sykepleiere og lærere, noe som passer godt med tradisjonelle omsorgsbilder, spesielt for sykepleierne. I tillegg er det noen tendenser til at dette er kjønnsdelt: mannlige yrkesutøvere er mindre opptatt av omsorgsaspektene enn kvinnelige. I tillegg til å være en deling i orientering etter kjønn, ser det ut til at de som fokuserer på andreorientering i yrket også er de som tidlig har bestemt seg for hvilken utdanning de skal ta. Dette er profesjonsutøvere som jeg velger å se på som ”kallet” til yrket.
Det andre hovedfokuset i analysene er om det i studietiden og ved inntreden i arbeidslivet skjer endringer i individenes motivasjon og verdier. Dersom det ikke gjør det er det naturlig å se på utøverne som selekterte til utdanningene, men dersom det gjør det er det interessant å se om det passer inn i en sosialisering inn i en profesjonell identitet og rolle. Stikk i strid med de antagelser som blir trukket opp fra tidligere forskning, ser det ut til at det foregår mer endring i sykepleieres verdier i arbeidslivet enn i studietiden, mens forholdet er motsatt for lærerne.
Det kan finnes flere forskjellige forklaringer på dette. Et naturlig moment å trekke inn er studienes organisering, og spesielt praksiselementet i studiene. Begge utdanningene legger vekt på praksis i arbeidslivet som en viktig del av kvalifiseringen av yrkesutøverne. Men oppbyggingen av praksisen er svært forskjellig. Til tross for at omfanget av praksis på sykepleierutdanningen er større enn ved allmennlærerutdanningene, kan det være forskjeller som gjør at det gir motsatt utslag enn hva man kan forvente. Det kan også være elementer i studiekulturen som virker konserverende eller sosialiserende på måter jeg ikke får tak i gjennom den type analyser som jeg benytter meg av.
Mulige spørsmål for videre forskning er knyttet opp til de mulige forklaringene som blir trukket opp. Hvordan er praksiselementet i utdanningen bygget opp, og hvordan påvirker dette studentene? Hvordan er den daglige studiesituasjonen bygget opp, og hvordan er studiekulturen mellom studentene? Er studiene en plass der studentene sosialiseres inn i en profesjonell identitet, eller finnes det en egen studentkultur som en subkultur innen profesjonen?