"Ikke helt, men heller ikke stykkevis og delt" : en teoretisk og empirisk studie av belønningsstrukturer i helsesektoren

Abstract

Oppgaven er en casestudie av stykkprisfinansiering som et markedsrettet verktøy i helsevesenet. Oppgaven har et verdiladet utgangspunkt og bygger på egen erfaring som sykepleier og en diskursanalyse av offentlige dokumenter som omhandler temaet. Dette knyttes opp mot annen forskning som berører temaet og relevant teori.

Problemstillingen for denne oppgaven er: Hvorvidt kan stykkprisfinansiering i spesialisthelsetjenesten ha vridningsmekanismer i form av at de svakeste pasientene blir nedprioritert og at samfunnet i større grad medikaliseres? Dette gjelder spesielt om stykkprisfinansieringssystemet utvides til å gjelde nye felt i helsesektoren, som for eksempel psykiatri. Formålet med oppgaven min blir altså å se nærmere på hvordan man teoretisk og empirisk kan belyse dette, med fokus på systemets logikk og begrunnelse, helsearbeidernes fagetikk og systemets utvidelse til psykiatri.

I oppgaven skisserer jeg eventuelle negative effekter av stykkprisfinansieringssystemet. Jeg mener at systemets incentiver kan føre til en nedprioritering av enkelte pasientgrupper. I fordelingen av knappe helsegoder kan pasientene med de største behovene bli nedprioritert til tross for at det er et politisk ønske om at systemet skal være tilgjengelig og ivareta behovene til ”de som trenger det mest”.

Del I er en teoretisk gjennomgang av problemstillingen. Her trekker jeg opp et bakgrunnsteppe for problemstillingen i forhold til hva stykkprisfinansiering av helsetjenester er, hva som kan sies å være systemets teoretiske og ideologiske grunnlag og hvilke målsettinger systemet skal realisere. Deretter drøftes stykkprisfinansieringssystemets påvirkning av helsearbeideres praksis og effekter for pasienten. Jeg har lagt vekt på eventuelle utilsiktede konsekvenser styringsmodellen kan ha for enkelte pasientgrupper.

I del II knyttes problemstillingen opp mot den politiske prosessen som tok for seg stykkprisfinansieringssystemet i 2003. Her fokuseres det på hvordan systemet begrunnes av Hagenutvalget(Nou 2003:1) og høringsuttalelser fra legeforeningen og sykepleieforbundet i forbindelse med utvalgets innstilling. I denne delen gjennomgås systemet generelt, men vektlegger begrunnelse i forhold til fagetikk og systemets utvidelse til psykiatri spesielt.

Min kritikk av stykkprisfinansieringssystemet tar her utgangspunkt i en bekymring for en eventuell forvitring av helsearbeidernes fagetiske plattform. Jeg vil argumentere for at profesjonsetikk med stykkprisfinansieringssystemet fremstår som en systemegenskap der helsearbeideren ansvarliggjøres i forhold til å handle på systemets premisser. Dette mener jeg kan medføre at nærhetsetikken som har stått sentralt i helsearbeideres fagetikk og som tar utgangspunkt i relasjonen mellom hjelper og klient ikke lenger står i fokus, men at den riktige praksis skal nedfelle seg gjennom økonomiske incentiver. Dette er viktig fordi det på den ene siden kan føre til økende grad av medikalisering. På den andre siden kan det føre til prioriteringsmessige konsekvenser som bryter med systemets målsettinger om at helsevesenet skal være tilgjengelig for ”de som trenger det mest”.

Oppgaven har ingen målbar konklusjon, men en forsøksvis redegjørelse for problemstillingens gjennomgåtte aspekter.