"En del av jobben" : en kvalitativ studie av ansattes opplevelse av vold og utfordrende adferd i en bolig for psykisk utviklingshemmede

Abstract

Denne oppgaven tar for seg fenomenet vold i arbeidslivet. Utgangspunktet for studien har vært samtaler med ansatte på en bolig for psykisk utviklingshemmede. Det empiriske grunnlaget baserer seg på en kvalitativ studie, med innsamlet materiale gjennom intervjuer som primær kilde. Oppgavens overordnede problemstilling har vært hvordan ansatte som jobber med psykisk utviklingshemmede opplever det å bli utsatt for vold og utfordrende atferd. Målsettingen med studien har vært å få en økt forståelse av de ansattes virkelighet. Et gjennomgående teoretisk problem i studien har vært at voldsutøveren er psykisk utviklingshemmet og således ikke passer inn i det tradisjonelle bildet av voldsutøvere som flere teoretikere tegner. Undersøkelsen viser at ansatte ved boligen jeg foretok intervjuene i ble utsatt for vold og utfordrende atferd nokså ofte. Som en av informantene sa: ”Her er det nok historier å ta av!” Jeg vil her nevne noen av de viktigste funnene:

Førsteinntrykket av vold og utfordrende atferd i boligen var at dette ble sett på som vanlige hendelser blant personalet. Samtlige av de ansatte jeg snakket med hevdet de var blitt utsatt for vold i jobben. Kloring, spytting, slag, bitt, skalling, spark og kvelertak var noen av de formene for vold de var blitt utsatt for. Som en av de ansatte sa: ”(…) dette er en del av hverdagen vår”. Voldsepisodene fant ofte sted i situasjoner hvor det var blitt stilt krav til beboeren eller i øyeblikk som beboeren oppfattet som integritetskrenkende, i følge informantene. Videre ble ofte vold og utfordrende adferd fra beboeren forklart ut fra at personen var psykisk utviklingshemmet av informantene. Personalet mente at det bare var slik og at det måtte de godta. De ansatte fortalte at hvis de ikke lyktes i samhandlingssituasjoner med beboeren, tok de på seg skylden for utageringer som eventuelt oppstod i den forbindelse. Enkelte ansatte sa de satte beboerens behov foran et forsvarlig arbeidsmiljø.

Det var etablert egne rutiner for internkontroll og registrering av vold og utagerende adferd ved boligen. Alle visste om dette, men få oppga at de registrerte alt de opplevde. De ansatte fortalte at de ønsker mer opplæring internt, men også eksternt i form av kurser. For øvrig oppgir de ansatte at de opplever en del ambivalens i sin yrkesutøvelse. De hevder de forholder seg til det unike så vel som det generelle og konkrete i sin tilnærming til beboeren Som en informant sa: ”Vi kjenner dem jo ganske godt etter hvert, vi vet hva som fungerer og ikke fungerer”. For eksempel forteller de at de sitter inne med kunnskap om beboeren basert på personlig kjennskap i tillegg til mer offentlige retningslinjene de er pålagt å følge. I spenningen mellom disse utøver de sin omsorg. Når utageringer finner sted sier enkelte av personalet at de føler skyld, samt at de hadde mener de har misslykkes i å balansere de to ytterlighetene.

Mye kan tyde på at personalet tar i bruk strategier for å beskytte seg i jobben. Eksempler på disse strategiene er den gode, den mektige, den tøffe og den kompetente. Etter utageringer forteller de ansatte at de opplever både fysiske og psykiske reaksjoner. Førstnevnte var ofte mest merkbart, sa personalet, i form av adrenalin som pumpet rundt i kroppen og utmattelse etter hendelsen. Som en miljøarbeider sa: ”(…) jeg blir helt skjelven etterpå”. Når det gjaldt de psykiske reaksjonene var det en klar tendens at de sa at de påtok seg mye skyld og ansvar når beboeren utagerte. Flere av personalet ga uttrykk for at de var mer opptatt av hvordan beboeren hadde det enn dem selv etter episoder med vold og truende adferd. Videre sa de ansatte at de etter utageringer hadde behov for støtte og hjelp i form av samtaler med kollegaer. Denne omsorgen og støtten fra de andre sier de at de opplever som veldig viktig. De sier også at de følte det var rom for dette i arbeidstiden.