| dc.description.abstract | Sammendrag
Denne oppgavens tema er globaliseringsbegrepets meningsinnhold slik det brukes blant politiske partier i Norge. I oppgaven spør jeg hvordan ideen om globalisering konstrueres i det politiske felt, og hvilke implikasjoner ordets (ulike) betydning(er) får for den politiske debatten? Formålet er å belyse hvordan ideen om globalisering rammes inn av de ulike politiske partiene i Norge, og hvilke konsekvenser de mener globaliseringen vil og/eller bør få for dem som berøres. Videre ønsker jeg å se på hvordan ”globalisering” brukes som strategier i lys av den generelle politiske debatten. Jeg har delt dette opp i følgende delspørsmål:
1)Hvilke kontekstuelle rammer står sentralt for den aktuelle globaliseringsdiskursen?
2)Hvordan representerer globaliseringsmeldingen diskursen, og hvordan påvirker meldingen partienes representasjoner?
3)Hvordan representeres ideen om globalisering (på globalt og nasjonalt nivå) hos de ulike politiske partiene?
4)Hvordan brukes representasjonene som politisk retorikk?
5)Hvilke subjektposisjoner skapes i den aktuelle globaliseringsdiskursen?
Til grunn for analysen har jeg lagt tre dokument hvor de ulike partiene forholder seg direkte til begrepet globalisering, og aktivt forsøker å gi dette bestemte meninger. Disse dokumentene er Stortingsmelding nr. 19 (2002-2003) En verden av muligheter – globaliseringens tidsalder og dens utfordringer (globaliseringsmeldingen), den tilhørende innstillingen fra Utenrikskomiteen og referatet fra debatten omkring denne på Stortinget.
Den analytiske tilnærmingen er basert på diskursanalytisk teori og metode, med noen sentrale poeng fra fenomenologisk teori og teori om politiske bevegelser (social movement-teori) for å utdype diskursteoriens aktørforståelse. Jeg har avgrenset det jeg hevder er noen sentrale strukturelle rammer for begrepets ulike meningsinnhold, basert på studiene av tekstene. Disse kontekstuelle rammene trer frem som tre ulike praksiser som politikerne på ulike måter er forankret i. Disse praksisene er først og fremst det partipolitiske system som i stor grad har vært sentrert rundt industrialiseringen og fremveksten av nasjonalstaten og det nasjonalstatlige system, som er den andre sentrale praksisen. Det tredje momentet jeg trekker frem er den generelle globaliseringsdiskursen, og da særlig den internasjonale fattigdommens rolle i denne diskursen.
I analysen viser jeg hvordan disse praksisene trer frem gjennom de ulike måtene begrepet anvendes på. En sentral påstand er at globaliseringsmeldingen legger opp til et skille mellom et globalt og et nasjonalt aspekt ved globaliseringen – altså ulike representasjoner av globaliseringens konsekvenser globalt sett, og for Norge som nasjon, basert på en innramming av ordet i blant annet de to diskursene fattigdom/utvikling og nasjonalstat – som føres videre i ordskiftet på Stortinget.
Jeg argumenterer for at ordet, slik det brukes om globaliseringens globale aspekter, fylles med et (ideologisk) innhold som passer overens med, og forsterker, det tradisjonelle skillet i politikken langs den økonomisk-baserte høyre-venstre-aksen. Videre viser jeg hvordan skillelinjene i representasjonene av globaliseringens nasjonale aspekter går på tvers av dette tradisjonelle høyre-venstre-skillet, men at den generelle betydningen som tillegges ordet globalisering, og måten de ulike aktørene (de ulike partiene) karakteriserer hverandre på, overskygger disse konfliktlinjene til fordel for den tradisjonelle. På bakgrunn av dette argumenterer jeg for at globaliseringsbegrepet, slik det representeres av politikerne, fungerer som en legitimering av den eksisterende partistrukturen/-forståelsen, og av den nasjonalstatlige forståelsen av verden, og at det bidrar til å marginalisere betydningen av spørsmål, særlig EU-spørsmålet, som utfordrer denne tradisjonelle forståelsesrammen. | nor |