Abstract
Sammendrag
Denne oppgaven handler om hvordan et utvalg brystkreftopererte kvinner opplever og håndterer sin situasjon. Dette belyses gjennom kvalitative intervjuer med elleve kvinner, hvorav seks har fjernet brystet og fem har beholdt brystet. Interessen for temaet har blant annet bakgrunn i økningen i antall brystkrefttilfeller, særlig blant yngre aldersgrupper. Vi lever samtidig i en kultur hvor den ekstreme fokuseringen på kroppen som individuelt prosjekt har blitt en del av vår hverdag. Oppfatningen om at vi selv er ansvarlige for hvordan kroppen ser ut innebærer at kroppen kan formes og bygges i tråd med de kulturelle forventningene. Det kan være vanskelig å leve med en kropp som oppleves som avvikende, og det er noe stadig flere brystkreftrammede må forholde seg til. Til tross for en erkjennelse av at sentrale aspekter ved brystkreftrammedes situasjon ikke har blitt belyst godt nok tidligere, er det i Norge forsket lite på opplevelsesaspektet.
Det er de sosiale og kulturelle aspektene ved brystkreft som er denne oppgavens anliggende. Problemområdene i oppgaven er kvinnenes reaksjon på diagnosen og håndteringen av denne og deres forhold til kropp og bryst i forkant og etterkant av operasjonen. I analysen har jeg vært opptatt av å synliggjøre kvinnenes erfaringer og opplevelser, men jeg har også ønsket å analysere deres fortellinger i en videre kontekst. Kvinnenes erfaringer danner utgangspunkt for å belyse spørsmål knyttet til kjønn, kropp og identitet. Teoretiske innfallsvinkler som står sentralt i analysen er Frigga Haugs teori om moralens tvekjønn, Erving Goffmans teori om stigma og Ulla-Britt Lilleaas begrep om kroppslig beredskap.
Undersøkelsen viser at flere av kvinnene tar mer hensyn til omgivelsene enn til seg selv når diagnosen er et faktum. Dette peker i retning av at det kan være en sammenheng mellom måten å takle diagnosen på og det å være typisk kvinne. Videre tyder materialet på at normaliteten var referansepunkt for kroppens vekt, form og fasong i forkant av sykdommen. Brystene var ikke utsatt for samme fokus. Ulike vurderinger legges til grunn når kvinnene reflekterer rundt det å miste eller beholde brystet, men en tendens synes å være at kreftsykdommen dominerer hos de som har fjernet brystet. De skyver brysttapet i bakgrunnen, mens de som har beholdt brystet reflekterer mer rundt brystets mulige betydninger. Blant de som har fjernet brystet får inngrepet relativt store konsekvenser for evnen til å presentere kroppen i ulike sammenhenger, derfor velger flere å bygge opp brystet igjen. En sentral tendens er at erfaringene med sykdommen fører til at kvinnene legger mindre vekt på kropp og utseende.