| dc.description.abstract | Sammendrag
Denne sosiologiske undersøkelsen forsøker å kartlegge evt. sammenhenger mellom økonomiske, politiske og symbolske verdier i det profesjonelle kunstlivet. Oppgaven tar utgangspunkt i den historiske bruken av autonomibegrepet for opprettelsen av dagens internasjonale kunstscene. Uavhengighet fra politiske og økonomiske verdier er nemlig den sentrale verdien i den profesjonelle kunstverden, slik autonomi blir forstått her.
I avgrensingen av det empiriske kildematerialet har jeg sett nærmere på formidlingsvirksomheten ved Henie-Onstad Kunstsenter (HOK), Museet for Samtidskunst (MS) og Astrup-Fearnley Museet for Moderne Kunst (AF). Ved hjelp av personlige intervjuer med kunstfaglig ansatte ved disse institusjonene, med kunstkritikere og med andre kunstfaglige aktører på den norske samtidskunstscenen, har jeg analysert hvordan disse verdiene blir forvaltet internt, men også i den allmenne offentligheten for øvrig. Ut fra denne casestudien utleder jeg en modell for hvordan kunstfaglige verdier konstitueres og symbolsk kapital sirkulerer i den profesjonelle kunstverden (Kap.3).
Disse kunstinstitusjonene okkuperer pr. i dag tre av de fremste kunstfaglige posisjonene i norsk kunstliv. Hvordan løser for eksempel disse institusjonene deres materielle behov for utstillinger og kunstsamlinger uten å kompromittere dette kunstfaglige idealet? Kan kunstverk være uttrykk for kunstens autonomi, når de samtidig inngår i sosiale nettverk som muliggjør produksjonen, formidlingen og resepsjonen av kunst? Hvordan kan disse institusjonene unngå at innkjøp, bytte og salg av kunstverk påvirker den kunstfaglige verdien av innsamlet og utstilt kunst? Videre, hvordan kan disse institusjonene unngå at nasjonalstatlige lovverk og politiske vedtak forandrer denne verdien? Og for det tredje, hvordan kan disse institusjonene unngå at media og publikum har innflytelse på hva som innsamles og utstilles av kunst?
Teoretisk er oppgaven bygd opp rundt den amerikanske sosiologen Howard Saul Beckers begrep om ulike kunstverdener. Becker forutsetter at der finnes ikke bare en kunstverden, men flere kunstverdener, avhengig av graden av koordinering og samhandling aktørene i mellom. I stedet for estetisk verdi, som de kunstfaglige aktørene selv tar utgangspunkt i for sine utvalg av kunstverk, kategoriserer han kunstverk etter sosial verdi, dvs. etter hvilken ”forbindelse som eksisterer mellom det enkelte verk og verk som er utført av andre som er involvert i en eller annen kunstverden”. (Becker 1982:270)
Det som først og fremst kjennetegner den profesjonelle kunstverden er dens velkoordinerte organisasjonsstruktur, dens internasjonale nettverk og dens orientering rundt den kunstfaglige verdien om autonomi fra ikke-kunstnerisk hold. Denne oppgaven vil imidlertid vise at den kunstfaglige og offentlige anerkjennelsen, som utgjør henholdsvis institusjonenes symbolske og politiske kapital, er i praksis sterkt avhengig av de økonomiske og politiske strukturene som gjør profesjonaliseringen av kunstfeltet mulig.
Sosialantropologer har lenge påvist at profesjonaliseringen av kunstfeltet og forståelsen av det tilhørende kunstbegrepet, er et typisk vestlig fenomen. Modellen for profesjonaliseringen av kunstfeltet finner man således først i Europa og siden i USA. Etter andre verdenskrig overtok USA lederrollen i internasjonalt kunstliv. Spesielt privatiseringen av kunst- og kulturlivet er karakteristisk for hvordan de økonomiske og politiske strukturene i USA har fremmet en ny type profesjonalisering. De siste to tiår har privatiseringen av kunstfeltet for alvor fått fotfeste også i Europa, særlig i Storbritannia. Dette har økonomiske og politiske konsekvenser for hvilken kunst som innsamles og utstilles, og dermed også for hvordan de kunstfaglige verdiene om kunstkvalitet og autonomi konstitueres i praksis. I Norge har den tiltagende privatiseringen av kunstlivet fått det utslag at det er et privat kunstmuseum, AF, som har lykkes best i å tilpasse seg omorganiseringen av det profesjonelle kunstfeltet. Sterkere krav fra staten og andre offentlige myndigheter i Norge om større egeninntjening og privat involvering i kunstlivet har bidratt til at statlige kunstinstitusjoner som MS og halvoffentlige kunstinstitusjoner som HOK har måttet se seg om etter nye finansieringskilder og måter å organisere sin kunstformidlende virksomhet på, en omorganisering de ofte har hatt store problemer med.
Oppgaven konkluderer med at alle kunstfaglige aktører må anses som forbundet i en verdikjede som omsetter ulike kapitaltyper. Denne verdikjeden forutsetter at økonomiske, politiske og symbolske verdier er gjensidig avhengige størrelser for omdannelsen fra 1. økonomisk kapital til symbolsk kapital, fra 2. symbolsk kapital til politisk kapital og fra 3. politisk kapital til økonomisk kapital. Enkelte kunstfaglige aktører er dyktigere enn andre til å omsette disse kapitaltypene. For eksempel ved at man organiserer seg annerledes, og ved at man investerer mer økonomisk kapital i sin kunstsamling, så kan kunstinstitusjoner oppnå sterkere kunstfaglig og offentlig anerkjennelse enn sine konkurrenter. | nor |