Den gode hjelper : en kvalitativ studie av barnevernets håndtering av saker med fysisk vold

Abstract

Denne oppgaven handler om barnevernets håndtering av saker der barn er direkte utsatt for eller er vitne til fysisk vold i familien. Oppgaven bygger på kvalitative intervjuer med saksbehandlere ved tre barnevernkontor, lokalisert i Oslo Øst og Oslo Vest. Saksbehandlerne er intervjuet om sine erfaringer og vurderinger i forhold til saker med fysisk vold.

Hva som er fysisk vold og hva som er barnets beste er ikke gitt en gang for alle. Langt på vei kan en betrakte både vold og barnevernlovens grunnlag, barnets beste, som sosiale konstruksjoner. Dette er oppgavens teoretiske utgangspunkt.

Oppgaven tar for seg den virkeligheten saksbehandlerne formidler gjennom sine fortellinger om praksis. Saksbehandlernes yrkesidentitet og hvordan den påvirker deres møte med familiene belyses gjennom teorier om identitet og fortellinger. Dessuten er Luhmanns (2000) teori om tillit samt maktteori (Skau, 1996) benyttet for å forklare hvordan saksbehandlernes selvforståelse påvirker deres relasjon til familiene. Saksbehandlernes skjønnsutøvelse uttrykt gjennom deres vurdering av foreldrenes endringspotensial belyses av teori om risikovurdering og tillit (med særlig vekt på Kjølsrød, 1994). Oppgaven omhandler også saksbehandlernes kunnskapsgrunnlag i forhold til fysisk vold, og dette drøftes ut fra teorier om praktisk og teoretisk kunnskap. Dessuten er saksbehandlernes beslutninger et tema som diskuteres blant annet ut fra Backe-Hansen (2004) sin beslutningsteori om omsorgsovertakelsessaker i barnevernet som enten puslespill- eller trumfkortsaker.

Et viktig funn er at saksbehandlerne gjennom sine fortellinger om praksis uttrykker en narrativ hjelperidentitet. Elementene denne hjelperidentiteten består av belyses i kapittel 4. Den er først og fremst en del av deres yrkesidentitet der de gjennom utdanning og praksis har internalisert vektleggingen av hjelpeaspektet i teori og lovverk. Særlig tre aspekter ved den narrative hjelperidentiteten fremstår som vesentlige. Det første aspektet er hvordan saksbehandlerne etterstreber og vektlegger å møte foreldrene med en åpen og ikke-dømmende holdning. For det andre er det svært viktig for dem å utvikle en god relasjon til foreldrene. Det tredje og siste aspektet er ansvarsfølelsen for å gi riktig hjelp til foreldre og barn.

I kapittel 5 har jeg tatt for meg endringspotensialet. Dette er et begrep saksbehandlerne selv bruker. Foreldrenes evne til refleksjon, at de oppriktig ønsker hjelp til forbedring og at dette følges opp av en reell endring i foreldrenes atferd er sentralt i endringspotensialet. Endringspotensialet er en risikovurdering som hviler på tillit til foreldrene. Hvordan saksbehandlernes tillit til foreldrene er vil være avgjørende for hvordan foreldrenes endringspotensial utforskes. Hvilke forklaringer av fysisk vold saksbehandlerne bruker som tolkningsmodeller påvirker også hvordan tilliten til foreldrene oppfattes, og derigjennom vurderingen av endringspotensialet.

Temaet for kapittel 6 er saksbehandlernes kunnskapsgrunnlag og deres beslutninger i forhold til fysisk vold. Det viser seg at saksbehandlerne stort sett har praktisk kunnskap om fysisk vold, det vil si erfaringsbasert kunnskap. Ulike konsekvenser av dette drøftes. I omsorgssviktsaker kan man etter saksbehandlernes argumentasjon dele inn i enten puslespill- eller trumfkortsaker. I saker med fysisk vold ser det ut til at volden kan bli et trumfkort når den blir så grov at barnet må flyttes ut av familien. Imidlertid er det uklart om den fysiske volden blir et trumfkort etter at den akutte faren for barnet er avverget. Saker med fysisk vold er likevel storsett puslespillsaker, hvor volden bare er en av mange faktorer i argumentasjonen om omsorgsovertakelse. Det ser ut til at saksbehandlerne i Oslo Øst og Oslo Vest jobber forskjellig med foreldrenes endringspotensial i saker der barn er vitne til fysisk vold. Saksbehandlerne i Oslo Vest virker mer tilbøyelige til å la foreldrene forsøke å løse voldsproblematikken selv med barnet fortsatt boende, mens saksbehandlerne i Oslo Øst er tydeligere på at barn ikke skal være vitne til vold.

Kapittelet 7 er analysens siste kapittel og her tar jeg opp rettsliggjøring av fysisk vold mot barn. Anmeldelse skaper et dilemma for saksbehandlerne. Dette kommer klarest frem ved spørsmålet om anmeldelse av fysiske vold, men de opplever også dette dilemmaet i forhold til anmeldelse av seksuelle overgrep mot barn. Når det gjelder anmeldelse av fysisk vold er det en stor forskjell mellom Oslo Øst og Oslo Vest. Saksbehandlerne i Oslo Øst gjør en realitetsvurdering av om den fysiske volden skal anmeldes, og de fleste har anmeldt saker. Saksbehandlerne i Oslo Vest har derimot verken anmeldt eller vurdert anmeldelse. Likevel er måten de snakker om å anmelde på veldig lik. Slik jeg ser det er det muligheten for et tillitsbrudd med foreldrene som er hovedårsaken til saksbehandlernes dilemma. De ønsker å hjelpe barn gjennom å hjelpe foreldrene til å bli bedre foreldre, og dette ser de på som vanskelig om anmeldelse oppleves som tillitsbrudd og straff. Saksbehandlernes hovedfokus er hjelp og ikke straff. Slik vil anmeldelse om det kan begrunnes ut fra å hjelpe et barn ikke komme i konflikt med saksbehandlernes hjelperidentitet.