Nye rammer for tradisjonsrike koblinger : en samtidshistorisk undersøkelse av tre tverrfaglige universitetssentre ved Universitetet i Oslo

Abstract

Tverrfaglige universitetssentre har siden åttitallet blitt en del av det norske FoU- systemet som et virkemiddel til å konsentrere vitenskapelig virksomhet innenfor avgrensede temaområder av flerfaglig, politisk og økonomisk interesse. Etablering av slike sentre har vært et kontroversielt tema, på grunn av de press slike organisasjonsformer legger på universitetsstrukturen og den økte brukerinvolveringen. Studier av slike sentre har imidlertid vært få, både nasjonalt og internasjonalt. I denne avhandlingen gjennomfører jeg en samtidshistorisk undersøkelse av tre slike universitetssentre tilknyttet UiO fra de ble opprettet og frem til våren 2004. Disse er Bioteknologisenteret i Oslo (BiO), Senter for klimaforskning (CICERO), og Senter for Ibsen- studier. Jeg tar utgangspunkt i en forståelse av kunnskapsorganisasjoner, som sammenkoblede knipper av læreprosesser, henholdsvis forskning, studier, formidling, ekspertvirksomhet og institusjonsforvaltning (Kalleberg 2004). Hovedspørsmålet jeg søker å besvare gjennom avhandlingen er hvordan det gikk med denne sammenkoblingen i lys av den tverrfaglige og brukerorienterte innretning disse enhetene fikk. Dette spørsmålet bidrar til å belyse mulige implikasjoner av overgangen til post- akademisk vitenskap (Ziman 2000). De tre universitetssentrene ble opprettet på forskjellig tidspunkt, med forskjellig fagsammensetning, og med vesentlig forskjellig grad av forskningspolitisk involvering i opprettelsen. Særlig det siste synes å ha fått betydning for de betingelser sentrene fikk. Sentrenes mandat involverte to til fire ulike læreprosesser. Dette var et brudd med tradisjonell akademisk selv- organisering, men samtidig en indikator på at eksterne behov for vitenskapelig kunnskap ofte involverer en eller flere slike prosesser i kombinasjon. Ved alle tre sentre var særlig brukerinvolvering og – orientering noe som skapte reelle avveininger både når det gjaldt legitimitet og finansiering. Tverrfaglighet ble ivaretatt og forstått på forskjellig måte, avpasset til faglig bredde og målsettinger, men også mer spesifikke enfaglige krav. Måten brukerorientering og tverrfaglighet ble søkt ivaretatt på ble tolket i lys av det fellesskapet som understøttet de dominerende vitenskapelige læreprosessene. Problemløsningsfellesskapets krav til vitenskapelige læreprosesser krevde en sterkere orientering mot flerfaglig ekspertise, og aktualiserte kompetansesenterstatus. Det transfaglige forskerfellesskapet medførte på sin side et sterkt fokus på utdanning og forskning, som ikke uten videre lot seg forene med brukerinteresser. Sentrenes interne læreprosesser ble til tider konfliktfylte betinget av den logikk som disse fellesskapstypene favoriserte. Alle sentrene syntes å basere sin virksomhet på en bred sammenkobling av læreprosesser, noe som illustrerer og bygger opp under knippeforståelsen av vitenskapsorganisasjoner. Den brede koblingen ble ivaretatt gjennom egen operativ virksomhet, og gjennom et institusjonelt samarbeid med universitetets basismiljøer og eksterne aktører. Overraskende nok så det tverrfaglige utbyttet ved hvert enkelt senter også i stor grad ut til å bero på en sammenkobling av læreprosesser. Sentrenes aktiviteter representerte i liten grad noe klart brudd med tradisjonell akademisk kunnskapsorganisering. De utformet sin virksomhet i forlengelse av fagenes, og ga på denne måten de tradisjonsrike koblingene nye rammer og forankringspunkter.