Adjø til digitale kjønnsskiller? : om kampen mellom digital likhetsideologi og digitale kjønnsstereotypier

Abstract

Norge har et mål om å ha en av de beste skolene i verden. Dette målet gjelder særlig for det digitale området og følges gjerne av et ønske om at både talentfulle jenter og gutter skal finne frem til datastudiene. Det er imidlertid et faktum at jenter i liten grad velger IKT-utdanninger. På begynnelsen av 90-tallet ble det gjennom en stortingsmelding ”Om informasjonsteknologi i utdanningen” lagt et solid fundament for politikken på området data og utdanning. Denne stortingsmeldingen er senere fulgt opp av 3 langtidsplaner. Den seneste er ”Program for digital kompetanse 2004 - 2008”. Visjonen i dette programmet er ”digital kompetanse for alle”. Problemområdet ”jenter og data” har vært gjenstand for oppmerksomhet og satsning i alle disse langtidsplanene. Denne satsningen så i en periode ut til å gi ønskede resultater i form av flere kvinnelige datastudenter, men etter en periode med oppgang i andel kvinnelige datastudenter opplever vi nå kraftige tilbakefall. Jeg ser på hvordan dette kan forståes i lys av digitale kjønnsstereotypier og –ideologier, gjennom først å redegjøre for relevant politikk og forskning, for deretter å se dette i lys av et konkret casestudie av ungdom i en videregående skole med utstrakt bruk av dataverktøy.

Tidligere har gjerne problemstillinger knyttet til ulik tilgang til data vært viet størst oppmerksomhet, men jenter og gutter har i dag lik tilgang til datamaskiner hjemme. Jenter og gutter har imidlertid ulike interesser. Håpnes/Rasmussen (1997) påpekte derfor at en mulig strategi for å få jenter mer interessert i data var å forsøke å ta hensyn til jentenes spesielle interesser ved undervisning i data på skolen. Kvaløy (1999) med senere støtte fra Gansmo (2004) påpekte at skolekonteksten eller måten data ble integrert i skolen på hadde betydning. Vestby (1998) og Elgesem (1999) gjorde oppmerksom på at en må lete etter forskjellen i teknologisk motivasjon mellom guttene og jentene utenfor selve skolen. Frønes (2002) redegjør for skillet mellom digital brukerkompetanse og digital dybdekompetanse. Han påpeker at det å kunne bruke det andre har skapt ikke er det samme som selv å kunne skape.

På bakgrunn av Kvaløy (1999) og Gansmo (2004) sine funn mener jeg det er det god grunn til å forvente at ulikhetene mellom jenter og gutter med hensyn til data skulle forsvinne innenfor en moderne databasert skole. Med dette utgangspunktet har jeg intervjuet 12 elever og en lærer i en videregående drabantbyskole i Oslo. Skolen er en demonstrasjonsskole og har utviklet et pedagogisk opplegg som integrerer data i undervisningen. Skolen behandler alle elevene likt i forhold til data. De elevene som er valgt ut er likt fordelt på kjønn og etnisitet.

Med Bourdieu sin praksisteori viser jeg hvordan elevene forholder seg på ulike måter innenfor ulike felt. Databruk på skolen og databruk på fritiden har helt forskjellige betydninger i elevenes identitetsprosjekter. Den obligatoriske skolebruken, som kun omfatter digital brukerkompetanse, inngår i begrenset grad i elevenes identitetsprosjekter. Med unntak av at en sekretærstereotypi synes å ha betydning for flere av jentenes bruksmengde er denne bruken i liten grad kjønnet. Uavhengig av kjønn, etnisitet og tidligere kulturell kapital konstruerer alle dataskoleelevene seg som moderne, selvsikre og kompetente brukere av data. Dataskolen lykkes dermed i et viktig mål om at alle skal bli fullgode databrukere både på skolen og i det digitale samfunnet. Den digitale likhetsideologien ser ut til å ha seiret på skolefeltet.

Databruken i fritiden er derimot i stor grad preget av kjønnsstereotypier. I fritiden er elevenes kjønnshabitus mer tydelig virksom i identitetsprosjektene. Alle vil gjerne være moderne databrukere, men de har i tillegg utviklet en bourdieusk ”feel for the game” som gjør at de manøvrerer i forhold til stereotypier som sekretæren, nerden, ”flinke piker” og tekniske gutter når de konstruerer sine identiteter. Dette medfører at de strukturelle ulikhetene mellom jenter og gutter reproduseres. Særlig påfallende er det at kun en jente konstruerer seg som interessert i data, mens kun en gutt ikke gjør det. Denne interessen ser ut til å være en forutsetning for egen tilegning av digital dybdekompetanse. Dybdekompetansen tilegnes uavhengig av skoledatabruken. Kun de som konstruerer seg som interessert i data vurderer datastudier som aktuelt. Dermed blir det nesten bare gutter som velger slike studier. Dette er et område som tydelig er gjenstand for en bourdieusk reproduksjon. De digitale kjønnstereotypiene ser ut å ha seiret på fritidsfeltet.

Det at alle elevene har tilegnet seg en omfattende obligatorisk brukerkompetanse i skolesammenheng har liten betydning for de studievalgene de foretar. Tvert i mot henger de frie studievalgene til elevene nøye sammen med en kjønnet habitus. En kjønnet habitus som igjen forsterkes av de kjønnede valgene. Dette er prosesser som i stor grad foregår i fritiden. Det som skjer når skolen konsentrerer seg om brukerkompetansen er at den overlater en modning for datastudier, som innebærer en interesse for digital dybdekompetanse, til det elevene foretar seg utenfor skolen. Skolens innsats blir dermed irrelevant i forhold til dette, og den kjønnede reproduksjonen av rekrutteringen til datastudiene forblir upåvirket.