| dc.description.abstract | I denne undersøkelsen har jeg studert i hvor stor grad beslutninger i skolefeltet er forankret i den virkelige skolehverdagen. Beslutningstakerne tar avgjørelser basert på en mangfoldig kontekst og mange informasjonskilder. De kan ha sin oppmerksomhet rettet mot andre og kanskje mer ideologiske interesser som for eksempel religiøse verdier, distriktspolitikk eller integrering av elever med spesielle behov eller interesser. Det kan også være profesjonsinteresser som vinner i kampen om beslutningstakernes oppmerksomhet. Jeg har ønsket å belyse om og i tilfelle hvordan kunnskap om skolen slik den praktiseres, kommer frem til beslutningstakerne og om disse aktørene prioriterer de behovene som fremmes.
I følge Pierre Bourdieu kan sosiale fenomener analyseres ved hjelp av begrepet sosiale felt. Det er mange ulike sosiale felt i samfunnet hvor virkelighetskontakt i forhold til beslutninger er aktuelle. Skolen er en stor organisasjon med hensyn til blant annet antall aktører, geografisk spredning og ressursbruk. Den har relevans for alle i samfunnet. Det er et vell av litteratur om skolefeltet som har svært ulike innfallsvinkler, blant annet den sosiologiske. I denne undersøkelsen har jeg valgt å gruppere de aktuelle aktørene etter hvilken arena de tilhører, det vil si grunnskole, høyskole/universitet og skoleledelse. Skoleledelsen inkluderer partier, Storting, regjering, departementene, direktoratene, annen skoleadministrasjon og fagforeningene. Rune Slagstad har introdusert begrepet ”pedokratene” som en fellesbetegnelse på denne ledelsen. Disse aktørene har det til felles at de arbeider med skolespørsmål, men ikke med undervisning av elever eller studenter. Behovet for virkelighetsnære beslutninger er kanskje sterkest hos de som må ta konsekvensene av dette i sitt daglige virke, det vil si elever, foreldre og lærere. Men også andre aktører både i og utenfor skolefeltet, er avhengig av at beslutninger både kan operasjonaliseres og er realiserbare for å få en ”så god” skole som mulig. Det kan være arbeidsgivere som skal rekruttere fra skolen eller lærerutdannere som skal tilrettelegge for de fremtidige lærerne.
For å danne forståelse av om beslutningene er praksisrelatert, studerer jeg litteratur, offentlige utredninger og debattinnlegg om skolen. De fleste forfatterne er vitenskaplig utdannede pedagoger eller samfunnsvitere og representerer ikke nødvendigvis grunnplanet i skolefeltet, men de har likevel kontakt med praksisfeltet gjennom sin forskning. Beslutningstakerne bruker ulike kanaler for å iverksette vedtak, for eksempel lærerutdanningen. Lærerhøyskolene er altså en av flere kanaler hvor slik operasjonalisering foregår. Derfor har jeg valgt å intervjue høyskolelærere og lærerstudenter. Metoden bygger på fokusgruppeintervjuer. Ved å analysere meningsinnholdet i litteraturen og i intervjuene kan jeg belyse om empiribasert kunnskap er prioritert i skoleutformingen og om skolehierarkiet er til hinder for effektiv overføring av kunnskaper og erfaringer mellom de ulike aktørene i skolefeltet. Ved å bruke prinsippene fra fokusgruppeintervju ønsker jeg å få informantenes uforutsette og mangfoldige svar, få fram forestillinger, kunnskaper, holdninger og vurderinger. Jeg søker å sette ord på de overveielsene som gjøres i lærerutdanningens ”skolehverdag” og de spenningene som i hovedsak forekommer der lærere utdannes og formes.
Som ramme for analysen bruker jeg begreper som er knyttet til Bourdieus maktperspektiv. I denne sammenhengen er kapital, relasjon, kommunikasjonens økonomi, formålrasjonell handling, det sosiale rom, legitimering og meningskamp begreper som gjør det mulig å analysere skolefeltet i et sosiologisk perspektiv. Det er særlig drøftinger av meningskampen som blir viet oppmerksomhet i denne undersøkelsen. De aktørene som innehar mest kulturell kapital dominerer beslutningene om skolens utvikling. Disse er blant de aktørene som Slagstad kaller ”pedokratene”. De andre aktørene ser ut til å legitimere maktutøvelsen, men dette er tross alt en forholdsvis åpen prosess hvor de som tar beslutningene innhenter og prioriterer den kunnskap som skal være gyldig for beslutningene i skolefeltet.
Det er gjennomført flere reformer i lærerutdanningen de siste to tiårene. Forfattere kritiserer at evalueringer av disse reformene peker på de samme manglene. Ønsket endring når det gjelder å praksisforankre studiet, er blant annet ikke gjennomført. Mine informanter sier at det er lite vitenskaplig arbeid om didaktikk (læren om å lære bort) som de kan presentere for sine studenter. Imidlertid viser litteraturen og deres egne uttalelser at det er begrenset tradisjon på egen forskning ved pedagogiske høyskoler. Dette er i ferd med å endres. Hvis det er ønskelig med en økt virkelighetforankret beslutningsprosess for skolefeltet, er økt fokus på praksisrettet forskning en mulig vei å gå. | nor |