Fornuft og følelser : arrangerte ekteskap i norsk kontekst

Abstract

Vi benytter i denne oppgaven kvalitative intervjuer for å søke kunnskap om tradisjonen arrangert ekteskap blant unge norskpakistanske kvinner. For å vise kontrastene innad i minoritetsmiljøet intervjuer vi i tillegg kvinner som har opplevd misbruk av institusjonen, det vil si tvangsekteskap. Det arrangerte ekteskapet er ikke først og fremst en kontrakt mellom to individer, men mellom to grupper. Problemstillingen omhandler hvorvidt denne tradisjonen er forenelig med verdigrunnlaget i liberaldemokratiske velferdsstater, eller om den bryter med individets rettigheter. For å forstå individets plass i det sosiale fellesskapet brukes begrepsparet individuelt versus kollektivt orienterte samfunn eller jeg - orienterte versus vi - orienterte samfunn. I denne forbindelse ser vi på hvor kvinnene befinner seg i spennet mellom ”det tradisjonelle” og ”det moderne”, og hvordan dette påvirker kvinnenes holdninger til ekteskapsinngåelse. Flertallet av kvinnene identifiserer seg både med den pakistanske og den norske kulturen, og mens noen er mer konsekvente med hensyn til hvem de identifiserer seg med opplever andre tilhørigheten som skiftende og overlappende. Holdninger og atferd avhenger av familiens bakgrunn, det sosiale miljøet og religionen. Nyere tenkning og forskning om kultur, religion og identitet brukes for å belyse hvorfor tradisjonen arter seg ulikt blant andregenerasjonsinnvandrere. Her trekker vi inn aktuelle forskere på dette feltet, hovedsakelig i oppgavens teoretiske del, men også for å underbygge eller problematisere egne funn i analysen. Det viser seg at foreldrenes holdninger og bakgrunn har avgjørende betydning for jentenes medbestemmelsesrett i valg av ektefelle. I familiene foregår det ofte en balansegang og forhandling mellom kollektivismens og individualismens strukturer. De jentene som har vokst opp i et hjemmemiljø preget av forhandling og forklaring, stiller seg mer positive til arrangert ekteskap. Samtidig som tradisjonen videreføres blir den ved hjelp av forhandlinger også justert. I de familiene der jentene har flyktet fra tvangsekteskap er den sosiale kontrollen sterk, og forholdet mellom foreldre og barn er preget av uenighet og konflikt. Disse foreldrene har, ifølge respondentene, i større grad overført normene og verdiene fra opprinnelseslandet i uendret form. Forholdet til foreldrene og kulturen påvirkes av de verdiene de vokser opp med hjemme, men også av de gjeldene normene i samfunnet de lever i. Et dilemma i forhold til tolkning av uttalelsene er at den samme typen oppførsel fra foreldrene kan ha ulik betydning for de unge avhengig av hvor individualistisk eller kollektivistisk orienterte de er. De jentene som føler tilhørighet til den pakistanske kulturen, og er vant til ekstern kontroll fra foreldrene, reagerer ikke nødvendigvis negativt på dette. Enkelte av dem vi snakket med opplever det som trygt at foreldrene ”passer på dem” og hjelper dem ved avgjørende veivalg i livet, som ved valg av ektefelle. Avslutningsvis diskuterer vi de religiøse og kulturelle dilemmaene ved muslimske kvinners ekteskapspraksis i forhold til likhetsidealet i det norske samfunnet. Her spørres det om tradisjonen arrangert ekteskap er i endring, eller om den vil bevares uendret i en norsk kontekst.