Asymotakets Vakuum : En institusjonell etnografisk studie av to statlige ordinære asylmottak

Abstract

De orinære asylmottakene er et frivillig botilbud til asylsøkere mens asylsøknaden deres er til behandling. Det er ikke uvanlig at oppholdet på de ordinære mottakene strekker seg over flere år for asylsøkerne. Hva er så dette innkvartreringstilbudet for asylsøkere? Eller snarere: Hvordan gjøres dette innkvarteringstilbudet? Hvordan settes det ut i praksis?

UDI (Utlendingsdirektoratet) legger retningslinjer for hvordan asylmottakene skal være, og hva innkvarteringstilbudet skal inneholde. Disse kommer av et sett styringsdokumenter, formet som rundskriv med påfølgende (mer eller mindre) krav. Rundskrivene beskriver hvilket mandat de ansatte på asylmottakene har overfor beboerne, og hvilken standard innkvarteringstilbudet skal ha. Mottakenes driftsoperatører og mottakenes ansatte har ansvar for å sette styringsdokumentene ut i live.

Hvordan gjøres så styringsdokumentene om til praksis? I møte med mottakenes beboere, og under gitte forutsetninger, skal de mottaksansatte søke å omforme styringsdokumentene til handling - de skal søke å gjøre innkvarteringstilbudet slik UDI ønsker det.

Jeg har vlagt å se rundskrivene, med hovedvekt på målsettingene, som UDIs idealer for mottaksdrift. Her har jeg hentet inspirasjon fra Yngvar Løchens "Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus (1965)". Som idealer er rundskrivene dermed noe de ansatte jobber mot å oppfylle. Man kan si de jobber mot å gjøre idealene om til mottakets realiteter.

Institusjonell etnografi er metodisk og teoretisk rammeverk for denne studien. I dette rammeverket, utformet av Dorothy Smith, står sosial samhandling (koordinering) og tekst sentralt. Med dette rammeverket kan tekst tilnærmes som noe som gjøres - av gitte mennesker i gitte kontekster.

Gjennom deltagende observasjon og intervjuer av ansatte på to ordinære asylmottak, har jeg sett etter hvordan de ansatte gjør UDIs tekster, og hvordan de opplever dem.