| dc.description.abstract | Temaet for oppgaven er NRK-programmet ”Hjernevask”, som utløste en enorm mediedebatt
da det så dagens lys våren 2010. Mitt fokus er tredelt: ”Hjernevask” som program (herunder
programskapernes redelighet og agenda); kjønnsforskernes opptreden i programmet; og den
offentlige debatten som oppstod i kjølvannet. Jeg tar gjennomgående i bruk en forenklet
variant av Frans H. van Eemeren og Rob Grootendorsts pragma-dialektiske
argumentasjonsteori
Mer bestemt bruker jeg metoden til å identifisere aktørenes
argumentasjon, enten denne er direkte eller indirekte, samt peke på argumentasjonsfeil. I den
offentlige debatten velger jeg meg også ut et segment som jeg analyserer i henhold til
pragma-dialektikken.
Jeg tar først sikte på å finne ut hva slags program ”Hjernevask” var, og utvikler i den
forbindelse en typologi med fire idealtyper: forskningsformidling og underholdning, samt
hybridene infounderholdning og infopropaganda. Sistnevnte knytter jeg blant annet til
filmskaperen Michael Moore. Analysen viser at ”Hjernevask” var infopropaganda, og jeg
spør da om det var rimelig av NRK å produsere og kringkaste denne type program. Jeg
kommer frem til at NRK, gitt hvordan de legitimerer sitt allmennkringkasteroppdrag, ikke kan
gjøre infopropaganda til en legitim hybrid mellom formidling og underholdning.
Jeg gransker så kjønnsforskernes opptreden i homo/hetero-programmet, det avsnittet av
programserien der uenighetene trådte tydeligst frem. I analysen ser jeg på deres retoriske
strategier (i lys av Anne Krogstads (2006) begreper selvhevdelse og angrep) og kobler dette
opp i mot Steven Pinkers ”The Blank Slate” – Eia og Ihles hovedinspirasjon bak
”Hjernevask”. Jeg finner at to av de tre kjønnsforskerne gjorde seg skyld i (implisitt) å avvise
den biologiske forskningen på moralsk grunnlag, eller frykt for uheldige konsekvenser av
denne, hvilket er nettopp det Pinker tar til orde for i boken. Dette representerte også et brudd
på den vitenskapelige normen om upartiskhet, da forskerne ikke lot seg lede utelukkende av
kunnskapsinteresser. Jeg finner videre at alle de tre kjønnsforskerne utviste mangel på
vitenskapelig ydmykhet, eller mangel på forståelse av egne begrensninger.
Endelig retter jeg blikket mot den offentlige debatten som oppstod som en reaksjon på
programmet. Jeg dokumenterer innledningsvis noe av kritikken som ble reist både mot
samfunnsforskerne (herunder kjønnsforskerne) og samfunnsforskningen i ”Hjernevask”-
debatten, før jeg griper fatt i et bestemt segment av denne (altså debatten). Nærmere bestemt
VII
en meningsutveksling mellom forskningsjournalisten Bjørn Vassnes og sosiologiprofessorene
Willy Pedersen og Ottar Brox. Utgangspunktet for meningsutvekslingen var førstnevntes
totale fordømmelse av samfunnsforskningen på bakgrunn av det som fremkom i
”Hjernevask”. Den pragma-dialektiske analysen viser at Vassnes´ argumentasjon ikke var
holdbar, og hans standpunkt derfor heller ikke akseptabelt. Pedersen og Brox´ standpunkter
var derimot akseptable. Vassnes var imidlertid ikke alene om å være usaklig i debatten. En
rekke av debattantene som gikk til angrep på samfunnsforskningen (eller samfunnsforskerne)
strødde om seg med både personangrep og overilede generaliseringer. Disse mottok da også
nesten unison støtte i kommentarfeltene under innleggene. Jeg hevder derfor at pragmadialektikkens
syn på argumentasjon er for restriktivt for en debatt som dette, der mange av
aktørene også har leserne i tankene når de forfatter sine innlegg. Mer bestemt ser pragmadialektikken
kun logos, eller rasjonell argumentasjon, som relevant. Ergo underkjennes etos
og patos, henholdsvis aktørens karakter og spill på følelser. | nor |