| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om hvordan territorial tilhørighet påvirker ungdoms evne til å takle samfunnets krav til mobilitet og fleksibilitet. Den handler også om hvordan det skapes skiller mellom ungdommer som er mobile og fleksible og de som ikke er det, og hvorfor disse skillene skapes.
Oppgaven tar utgangspunkt i teoriene til Ulrich Beck, Zygmunt Bauman og Anthony Giddens om samfunnets stadig økende individualisering. Disse og flere andre sosiologiske teoretikere mener det har foregått prosesser i samfunnet som har ført til at dagens mennesker selv velger sin identitet og sitt liv, framfor å få de tildelt gjennom tradisjon, normer og forventninger fra venner, familie og resten av samfunnet.
Denne utviklingen har skjedd som resultat av prosessene som fulgte i kjølvannet av den politiske høyrebølgen som fant sted i Europa og USA rundt 1980. Dette førte til endringer i samfunnet som har gitt mennesker valg der det tidligere ikke fantes noe å velge mellom, eller har gjort valgmulighetene større der man tidligere ikke hadde like stort handlingsrom. Dette kan ses i hverdagslige endringer som oppløsningen av tv- og radiomonopolet og opprettelsen av døgn- og søndagsåpne butikker, og også i det stadig økende antallet utdanningstilbud unge må velge mellom.
I dagens samfunn har man dessuten blitt frisatt fra tidligere tiders rigide strukturer som la opp livsløpet for hver enkelt, og man frisettes til å selv kunne velge sine egne liv. I dette nye, frisatte samfunnet faller risikoen for å velge feil på individet selv. Systematisk arbeidsledighet ses ikke lenger som en feil ved samfunnet, det er en risiko individet selv må ta stilling til og takle gjennom å gjøre riktige valg. For å takle utfordringene det individualiserte samfunnet byr på, må man være fleksibel og mobil så man kan gjøre de nødvendige endringene i livet for å takle de valgene man stilles overfor, og de risikoene disse valgene fører med seg.
Formålet med denne oppgaven er å benytte individualiseringsteoriene som en modell for å undersøke ungdommers mobilitet og fleksibilitet. Ved å kombinere kvantitative data fra forskningssenteret Novas undersøkelse Longitudinell Ung i Oslo (Luno) med dybdeintervjuer, vil jeg undersøke hvordan ungdom i Oslo påvirkes av samfunnets krav til å være mobile og fleksible.
I den sammenheng har jeg formulert følgende problemstilling: Hvordan påvirkes ungdom i Oslo av samfunnets krav til å være mobile og fleksible, og hvordan er disse kravene med på å skape skillelinjer mellom ungdommer?
For å undersøke denne problemstillingen har jeg gjennomført intervjuer med 34 ungdommer oppvokst i Oslo og født i 1992. Ungdommene har alle deltatt i Luno, og avsluttet videregående skolegang sommeren 2011. Ved å gjennomføre en fenomenologisk narrativ analyse av deres opplevelse av forskjellige fenomen tilknyttet mobilitet og fleksibilitet, som hjemstedet, det å ta et friår fra skolen og hvilke holdninger man har til å flytte fra Oslo, søker jeg å finne strukturelle linjer som skiller ulike grupper Oslo-ungdommer.
I analysen, som består av tre kapitler, gjør jeg først en typologisk inndeling av ungdommene i tre forskjellige grupper som jeg kaller de fleksible, de stabile og de ambivalente. Denne inndelingen viser de forskjellige holdningene ungdommene har til mobilitet og fleksibilitet.
Deretter analyserer jeg ungdoms fleksibilitet ved å se hvordan de takler utfordringen med å velge hva de skal gjøre etter endt videregående skolegang. Jeg viser hvordan dagens ungdom verken kan eller vil basere seg på erfaringer fra tidligere generasjoner for å vurdere hva de skal studere, og hvorvidt de bør ta friår før de begynner å studere. Ettersom samfunnet er i en så rask endring, er dagens unge i en situasjon som ingen før dem har vært i, noe de selv også føler. Deler av denne endringen er det stadig økende tilbudet av utdanningsmuligheter. Disse mulighetene ser vi fører til bekymring og stress for mange ungdommer som ikke klarer å bestemme seg for hvilke utdanningsvalg de skal ta.
I det avsluttende analysekapittelet ser jeg på innvandrerungdom, en gruppe som i liten grad passer inn i individualiseringsteoretikernes beskrivelser av dagens ungdom. Jeg viser hvordan innvandrerungdom i stor grad baserer seg på familie, og særlig foreldre, som sine signifikante andre i en alder der andre ungdommer i større grad støtter seg til venner og eksperter på ulike områder til å ta sine valg. Mens innvandrerungdom forteller at foreldrene i stor grad har påvirket deres utdanningsvalg, finner vi ikke spor av slike innrømmelser blant etnisk norske ungdommer. Innvandrerungdom er dessuten langt mer komfortable med å bo hjemme med familien etter at de blir voksne enn etnisk norske ungdommer er. Jeg konkluderer med at dette tyder på at innvandrerungdom i mindre grad enn etnisk norske ungdommer omfavner individualiseringstendensene sosiologiske teoretikere mener preger dagens samfunn. | nor |