| dc.description.abstract | Vega var for kun to generasjoner siden et samfunn preget av fiskebondekulturen (Slettedal, 2009:28). Dette var et samfunn som i stor grad var basert på en naturalhusholdning hvor man kombinerte jordbruk og fiske. Mennene var borte på fiske store deler av året, og for kvinnene som ble igjen betydde dette et liv preget av lange dager med hardt arbeid. Avviklinga av fisket som næringsvei førte naturlig nok til endringer i samfunnsstrukturen. Denne endringen kom parallelt med at kvinners posisjon generelt i Norge og deler av den vestlige verden var under endring, og fikk naturlig nok konsekvenser for sysselsettingen på Vega, både for menn og kvinner. En mulighet var å utvide småbruket til å bli et inntektsgivende gårdsbruk, da var det gjerne mannen som overtok den agrare delen. Mennene "gikk på land", de gikk fra å være fisker til å bli bonde. En annen mulighet for familiene var å avvikle småbruket og flytte med seg familien inn til industrisentrene som for eksempel Mo i Rana for å jobbe der. Andre menn ble boende fordi de var heldige og fant seg annet arbeid på øya. For kvinner spesifikt sto gjerne valget mellom å jobbe hjemme som husmor, eller om å finne seg jobb innenfor den stadig økende helse- eller servicesektoren.
Denne oppgaven handler om kvinner på Vega og strategier for å sysselsette seg på øya i dag. Fiskerbondekulturen ansees av mange som et tilbakelagt kapittel i dagens samfunn, og det har blitt skrevet mye om hva som skjedde når mennene gikk fra fiskenæring til landbasert næring. Denne oppgaven handler om kvinner på Vega og deres syn på muligheter for arbeid for kvinner på øya i dag.
Gjennom kvalitative intervjuer av et lite antall informanter, ønsker jeg å gi et lite innblikk i kvinners liv og deres fortellinger om å bo og arbeide på Vega i dag. Å skulle bevare sysselsettingen i dagens bygde-Norge, kan by på mange utfordringer. Ikke alle klarer disse, og mens noen bygder blomstrer, visner andre. Vega er en av bygdene som blomstrer, og mye av dette er takket være innbyggernes egeninnsats for å skape ny sysselsetting. Blant mine informanter er det særlig to strategier for sysselsetting som skiller seg ut. Jeg har valgt å kalle disse for omsørgeren og kvinnovatøren.
Gjennom samtaler med syv kvinner på Vega, mener jeg å ha observert at enkelte fortsatt trekker veksler på erfaringer og kulturelle trekk fra den gamle fiskebondekulturen, og bruker disse som strategier i egne valg når det gjelder valg av utdanning og yrke. Samtidig ser jeg kvinnenes valg, sett i lys av relevant bygdeforskning, er preget av typiske trekk ved dagens bygdesamfunn. Jeg har valgt å benytte meg av Svarstads begrep om narrative diskurser for å koble kvinnenes fortellinger til strukturelle forhold ved den tidligere fiskebondekulturen, samt typiske trekk ved bygdelivet i Norge i dag. Kvinnenes fortellinger om eget yrkesvalg er ikke bare personlige, men også en del av rådende diskurser om hva kvinner jobber med på Vega. Jeg har kartlagt hvilke typer jobber kvinnene jeg har snakket med føler er tilgjengelige, og hvorfor noen løsninger kan virke mer åpenbare enn andre.
Jeg mener at omsorgstilpasningen er viktig da den tilbyr noenlunde trygge og stabilt tilgjengelige jobber for kvinner. Fordi disse arbeidsplassene til en viss grad også er åpne for ufaglært arbeidskraft, tilbyr de en viktig mulighet for unge kvinner på Vega å prøve seg i arbeidslivet uten å måtte forlate øya. Dette er trygge og stabile jobber som ikke forsvinner med det første. Entreprenørtilpasningen er derimot viktig fordi den tilbyr et alternativ for de "utradisjonelle" kvinnene. Denne tilpasningen gjør Vega mer konkurransedyktig i kampen om å tiltrekke seg kvinner som kanskje ikke hadde sett for seg et liv på bygda. | nor |