Abstract
I denne oppgaven er temaet de gamle trygdekontorenes forvaltning av hjelpestønadsordningen. Oppgaven bygger på en reanalyse av et datamateriale hentet inn i forbindelse med "Riksrevisjonens undersøkelse om tildeling og utmåling av hjelpestønad til barn og unge under 18 år" (gitt i rapport år 2000). Jeg har fått tilgang til et rikt og variert datamateriale hvorav hovedanalysene baseres på 12 kvalitative intervjuer.
I sin undersøkelse fant Riksrevisjonen store variasjoner knyttet til tildeling og utmåling av hjelpestønad, tross idealet om likebehandling. Riksrevisjonen konkluderte med at variasjonene blant annet skyldtes at trygdekontorene hadde etablert ulik praksis. Oppgaven søker å bidra med forklaringer på hvordan den ulike praksisen bli til.
Teoretisk veksler jeg mellom to perspektiver; et kulturelt og et instrumentelt perspektiv. Det instrumentelle perspektivet benyttes som modell og analyseverktøy for å synliggjøre problemforhold i trygdekontorene. Vi forventer likebehandling ovenfor rettighetene som gis av velferdssamfunnet. Dette innebærer et ideal om at forvaltningen skal fungerer som et nøytralt redskap for å sette politiske mål ut i liv. Det instrumentelle perspektivet bygger på en antagelse om at slike ideelle situasjoner er mulig. Det forutsettes at dette ikke er en realitet, men perspektivet kan likevel bidra med nyttige innsikter. På de områdene det instrumentelle perspektivet har manglende forklaringskraft, kan kulturperspektivet birdra forklaringer. Kulturperspektivet er representert med Berger & Luckmanns (2000) sosialkonstruktivisme og institusjonaliseringsteori.
Analysene viser at mye av forklaringene bak den ulike praksisen i trygdekontorene ligger i strukturelle faktorer. Ved bruk av Mintzbergs (1987) strategibegrep og de to perspektivene foreslår jeg at trygdekontorene velger ulik praksis fordi de har ulike (strukturelle) utgangspunkt for å realisere sine mål.