Likeverdige helsetjenester til en flerkulturell befolkning : En kvalitativ studie av pasienter med innvandrerbakgrunn og det norske helsevesenet

Abstract

I denne masteroppgaven har jeg sett på begrepet likeverdige helsetjenester, som er et grunnleggende prinsipp i det norske helsevesenet. Det er en kvalitativ studie av hvordan helsetjenesten tilrettelegger for personer med innvandrerbakgrunn. Studien baserer seg på offentlige dokumenter og intervjuer med ti helsearbeidere som jobber med dette og pasienter med innvandrerbakgrunn. Målet med studien er å finne ut hvordan helsevesenet tilrettelegger og hvordan den tilrettelagte behandlingen oppleves av pasientene og helsearbeiderne som planlegger og utfører tilretteleggingen. Oppgaven vil se på noen tiltak som er satt i verk for å oppnå målet om en likeverdig helsetjeneste.

Organiseringen av det norske helsevesenet er bygget rundt prinsippet om at alle skal ha tilgang til helsetjenestene uansett sosioøkonomisk posisjon og geografisk bosted. Helse- og omsorgstjenestene skal være likeverdige med hensyn til tilgjengelighet, bruk og resultat. Spørsmål som hvordan myndighetene jobber for å oppnå en likeverdig helsetjeneste, hvilke tiltak som er satt i gang og hvordan kulturforskjeller mellom bruker og helsepersonell håndteres er essensielle i denne oppgaven. Hvor mye tilrettelegges behandlingen, og hvor langt skal myndighetene egentlig gå i å tilrettelegge helsetjenestene? Undersøkelser viser at språkproblemer og kulturelle ulikheter vil kunne vanskeliggjøre kommunikasjonen mellom bruker og helsepersonell og gjøre det utfordrende for helsepersonellet å yte gode helsetjenester. En spesiell utfordring ligger i at ulike kulturelle oppfatninger av sykdomsårsaker er avgjørende for hvordan en person forholder seg til helse, sykdom og ulike helseplager. For mange innvandrere fra ikke - vestlige land kan den norske sykdomsforståelsen avvike så mye fra deres egen forståelse, at behandlingen vanskelig kan gis uten at behandler har kjennskap til pasientens bakgrunn. Dermed står helsepersonellet overfor store utfordringer: Hvordan behandle en person likeverdig med en annen, når forståelsen av grunnleggende sykdomsbegreper, symptomer og bruk av medisiner, kan variere sterkt fra det man er vant til å behandle? Hvordan nærme seg kulturregulerte og eventuelt tabubelagte områder, uten å krenke pasientens grunnleggende krav til respekt og verdighet?

Det teoretiske utgangspunktet i oppgaven baserer seg på grunnleggende sosiologisk teori om aktør – struktur, samt Nancy Frasers teori om anerkjennelse og omfordeling. Spesielt Giddens’ struktureringsteori vil anvendes for å se på samspillet mellom aktørene og strukturene i helsevesenet. Aktørene som medborgere stiller helsesektoren overfor nye særegne behov, blant annet for en tilrettelegging av helsetjenestene. Det pågår en gjensidig påvirkning mellom aktørene og strukturene i helsevesenet, der føringene fra helsepolitikken setter betingelsene for hvordan helsearbeiderne skal nærme seg pasientene som også er aktører. Pasientene gir tilbakemeldinger som fanges opp i systemet og gjør noe med systemet. Med dette ses et samspill mellom aktører og strukturer. For å undersøke hvordan tilrettelegging av helsetjenester hemmer og fremmer likeverdig behandling vil oppgaven ta utgangspunkt i Nancy Frasers teori om anerkjennelse og omfordeling. Forholdet mellom særbehandling og likebehandling kan diskuteres og tolkes på flere måter. I denne studien avgrenses tolkningen til å diskutere myndighetenes universelle velferdspolitikk, og se i hvilken grad det gis særtilbud til enkelte grupper. Grensen mellom særbehandling og likebehandling danner utgangspunktet for drøftingen, og det viser seg å være vanskelig å skille mellom de to. Teorien vil settes i sammenheng med relevant empiri, der pasientenes og helsepersonellets syn på særbehandling vil ses i sammenheng med Frasers teori.

Funnene i denne oppgaven viser at pasienter med ikke – vestlig innvandrerbakgrunn har dårligere helse enn majoritetsbefolkningen, og ofte et behov for en type særbehandling i helsevesenet. Dette for at helsevesenet skal kunne gi dem likeverdig behandling. Tolk og tilrettelagt informasjon er de vanligste områdene det tilrettelegges på. Nye og ofte sammensatte sykdommer og problemer krever nye behandlingsmåter. Innvandrernes behov for tilrettelegging fører dermed til en omstrukturering av strukturene i helsevesenet ved at de må tilrettelegge på nye måter og gi noen pasienter særbehandling. For at pasienter med innvandrerbakgrunn skal komme opp på samme nivå som majoritetsbefolkningen når det gjelder helse kreves det tilrettelegging av helsetjenestene.