| dc.description.abstract | Temaet for oppgaven er leder- og karriereutvikling for kvinner i finansnæringen. Finansnæringen er en av de mest mannstunge arbeidsområdene vi har i Norge, spesielt med hensyn på høyere lederstillinger. Finansnæringen har de seneste årene hatt en massiv satsning på tiltak som skal bedre kjønnsbalansen, og undersøkelser viser at det har skjedd en positiv utvikling over de seneste årene. Case for oppgaven er et utviklingsprogram utviklet for kvinner i finans. Programmet ble utviklet på initiativ fra en samlet finansbransje, med målsetning om bedre kjønnsbalanse på alle nivåer i næringen.
Det foreligger mye forskning på effekter av utviklingsprogrammer. Det meste av forskningen er av evaluerende karakter. I tillegg er de fleste studier klart systemorienterte. Det vil si at de i stor grad sikter på å kunne dokumentere overfor arbeidsgiveren, eller organisasjonens ledelse, om tiltaket fungerer som det er tiltenkt eller ikke, ofte i et kost / nytteperspektiv. Organisasjonenes finansielle investering versus avkastning er ikke tema for denne oppgaven. Fokuset ligger på hvordan informantene opplever å delta på leder- og karriereutvikling, og forskjellige sider ved deltakelsen. Formålet med studien har vært å undersøke (1) hvordan kvinner i finans forholder seg til å delta på et program særskilt for kvinner, (2) latente, indirekte, tilslørte og /eller uoffisielle betydninger ved utviklingsprogrammet, (3) om, og i tilfelle på hvilken måte, et kjønnsspesifikt program oppleves forskjellig fra et utviklingsprogram med deltakere fra begge kjønn.
Utviklerne av programmet har gitt meg tilgang på kvantitative undersøkelser gjennomført i henholdsvis 2009 og 2010. Disse undersøkelsene er målinger av tidligere deltakeres karrieremønster. Gjennom undersøkelsene får både de ansvarlige for programmet, og eierne en oversikt over hvordan de tidligere deltakerne har beveget seg i sine respektive organisasjoner etter deltakelse. Undersøkelsene sier imidlertid ikke noe om hvordan deltakerne opplevde å delta på programmet, eller i hvilken grad programmet har vært påvirkende i forhold til deres eventuelle avansement. Jeg så det derfor som nødvendig å komme nærmere innpå deltakerne for å få innblikk i de mindre synliggjorte sidene ved deres deltakelse. Min primære informasjonskilde har vært semistrukturerte intervjuer med 14 tidligere deltakere fordelt på seks finansinstitusjoner.
Studien viser at det er skepsis, usikkerhet og ambivalens knyttet til å delta på særskilte kvinnetiltak. Denne skepsisen har forskjellige uttrykk og begrunnes på forskjellige måter hos kvinnene i datamaterialet. Til tross for at de færreste var uforbeholdent positive til et program myntet på kvinner, har alle til felles at de besluttet å gripe muligheten da den bød seg. En må derfor anta at de skeptiske kvinnene så muligheter og fordeler ved sin deltakelse som de anså som viktigere enn sidene ved programmet de opplevde som problematiske.
Videre kommer det frem at flere bruker sin deltakelse på en strategisk måte. Ved å delta på et program som er initiert av ledelsen, håper de at de kan styrke sin interne posisjon og gjøre seg mer synlig i sine respektive organisasjoner. Noen håpet også at de gjennom sin deltakelse kunne komme i kontakt med personer som er strategisk verdifulle i forhold til deres videre karriereutvikling.
De færreste av informantene klarer å trekke frem praktiske atferdsendringer som følge av programmet, og flere har problemer med å huske de forskjellige temaene de gikk gjennom på samlingene. Indirekte og relasjonelle effekter i form av økt synlighet, økt trygghet, selvtillit, nettverk og anerkjennelse, vektlegges.
Studien viser at programmet i noen grad bidrar til økt synlighet for deltakerne. Informanter som opplyser om økt synlighet som følge av programmet representerer samme organisasjon. Dette kan ha flere forklaringer og jeg diskuterer dette i analysen.
Flere av informantene opplever muligheten til å delta på programmet som en belønning. De oppfatter det som en anerkjennelse for arbeidet de gjør i sine organisasjoner, og som et symbol på sin verdi. Å få mulighet til å få delta på et program som få andre får mulighet til ble av flere oppfattet som en klapp på skulderen.
Majoriteten av informantene har tidligere deltatt på kjønnsblandede utviklingsprogrammer. Til tross for skepsis og ambivalente holdninger til særskilte kvinneprogrammer, viser det seg at et program med kun kvinnelige deltakere ga rom for andre typer diskusjoner og refleksjoner enn kjønnsblandede programmer. De kom raskere i kontakt og kunne i større grad være åpne og ærlige mot hverandre. Kvinnene opplevde samlingene som en trygg arena uten kjønnsposisjonering og underordningsprosesser, og kunne således raskere komme i gang med "det de var der for". | nor |