Begrensning eller berikelse? : En kvalitativ studie av refleksjoner rundt valget om å få barn blant kvinner under høyere utdanning

Abstract

I løpet av de siste 50 årene har fruktbarhetstallene i Europa sunket dramatisk. Det har skjedd en overgang fra et tradisjonelt til et mer moderne familiedanningsmønster. Sentralt i utviklingen er lavere fødselstall og en utsettelse av barnefødsler. Endringene i fruktbarhetsmønsteret har vært knyttet både til kulturelle, økonomiske og politiske endringer, samt teknologiske forandringer. Den norske fertilitetsutviklingen skiller seg imidlertid litt ut. Siden 1980-tallet har Norge opplevd en oppgang i fertilitet, og fruktbarhetsnivået karakteriseres som relativt høyt og stabilt. Det interessante i det norske tilfellet er derfor ikke nedgang, men stabiliteten i nivået og en tendens til økende forskjeller i fertilitetsmønsteret.

Forskning på norske kvinners fertilitet har tradisjonelt vært et tema for demografer og statistikere og har derfor vært dominert av kvantitative undersøkelser. Denne oppgaven utgjør et kvalitativt bidrag. Gjennom intervjuer med åtte kvinner i den avsluttende fasen av to forskjellige utdanninger har målet vært å bidra til innsikt i de sosiale prosessene før de faktiske valgene om barn er tatt. Oppgaven tar for seg kvinnenes refleksjoner rundt valget om å få barn og spør hvilken betydning og posisjon barn har i kvinnenes liv. Ved å ta utgangspunkt i to ulike utdanningsgrupper belyses i tillegg likheter og forskjeller i refleksjonene knyttet til utdanning og kommende yrkessituasjon. Sammenligningen av de to gruppene har gitt kunnskap om forskjeller i strategier, tilpasninger og forutsetninger forbundet med ønsket om å få barn.

Kvinnenes refleksjoner kan forstås i lys av to, til dels utfyllende, teoretiske perspektiver. Begrunnelser for ønsker om barn, betydningen av barn og moderskap, samt refleksjoner rundt valg og planlegging, fortolkes ved hjelp av individualiseringsteori og Beck- og Beck-Gernsheims hypoteser om individualiseringens betydning for individene i det senmoderne samfunn. I et kjølig, upersonlig, usikkert og risikofyllt samfunn representerer barn den naturlige siden ved livet, det motsatte av det rasjonelle, effektive og disiplinerte. Barn bekreftes som en viktig ingrediens i et meningsfullt liv. Samtidig bryter informantenes refleksjoner med bildet av barn som del av et "planleggingsprosjekt" der individene hevdes å foreta eksplisitte avgjørelser, vurderinger av fordeler og ulemper og der barn er resultat av en nøye gjennomtenkt plan. Det naturlige aspektet knyttet til det å få barn veier tungt, og at man på et tidspunkt i livet vil ha barn tas for gitt.

Ulike måter å forholde seg til en kombinasjon av barn og utdanning/jobb kan forstås i lys av teorien om adaptive preferanser. På tross av felles oppfatninger av den naturlige verdien barn har, og barns posisjon i livet, står kvinnene i de to utdanningsgruppene overfor forskjellige sett av muligheter og begrensninger når det gjelder kombinasjoner og tilpasninger. Til disse må de nødvendigvis forholde seg. Imidlertid ser de adaptive prosessene ut til å være noe mer fremtredende i den ene gruppen enn den andre.

Refleksjonene rundt barn dannes på bakgrunn av en vekselvirkning mellom individuelle preferanser, sosiale og institusjonelle faktorer. Jeg argumenterer for at forhold ved de to utdanningene legger føringer på planer om barn, mens det er planene om barn som i all hovedsak styrer preferansene for arbeid. Det naturlige og normale ved å ønske seg barn er hva som danner det primære grunnlaget for fertilitetsatferden i begge gruppene.