Veien til lykkeland? : Adoptivmødres tanker om valg av land

Abstract

Denne oppgaven handler om adoptivmødres tanker om valg av land. Med utgangspunkt i spørsmålet hvordan mødrene begrunner valg av land, er det gjennomført ti kvalitative intervjuer av adoptivmødre. Problemstillingen er hvordan adoptivmødre konstruerer sin adopsjonshistorie med fokus på valg av land. Med dette som bakgrunn er det utarbeidet tre forskningsspørsmål:

- Hvordan forteller adoptivmødrene sin adopsjonshistorie i helhet?

- Hvilke begrunnelser for valg av land legger adoptivmødrene frem i sin fortelling?

- Hvordan vektlegger adoptivmødrene forhold utenfor deres kontroll i sin fortelling?

De teoretiske perspektivene i oppgaven benyttes for å belyse hvilke grep mødrene bruker i fortellingene. Teoriene viser hvordan mennesker konstruerer og isenesetter sin egen biografi gjennom fortellinger, og hvordan vi skaper mening ved å fortelle dem. Det blir argumentert for at eufemisering (Bourdieu 1996, Frønes 2001) er et grep som benyttes for å forskjønne fortellingene om adopsjon. Rothmans (2006) begrep "biologisk determinisme" trekkes inn for å drøfte om adoptivmødrene er preget av en genetisk ideologi. I tillegg til det teoretiske rammeverket er det trukket inn empiri i form av tilgjengelig forskning som er gjort på feltet. Dette er i all hovedsak amerikansk forskning, og fokuset er på for eksempel utenlandsadopsjon versus innenlandsadopsjon (Hollingsworth og Ruffin 2002, Zhang og Lee 2011).

Hvordan adoptivmødre forteller sin historie i helhet vises ved å presentere to forskjellige mødre. Fremtredende i disse fortellingene er at mødrene bruker grep som fremhever adopsjon som fortellingens plott. Det er viktig for mødrene at adopsjonen opptar stor plass i deres livshistorie. Her ser vi også tydelig at meningsdannelse er viktig. Hendelser kan i ettertid tillegges en større eller en annen mening enn de opprinnelig hadde.

Noen begrunnelser for valg av land går igjen i adoptivmødrenes fortellinger. Ønsker som anses som legitime å uttrykke kategoriseres under eksplisitte ønsker. De viktigste eksplisitte ønskene som blir oppgitt er alder, helse og kjennskap til landet. Vi ser at de fleste informantene helst vil adoptere unge barn. Mødrene vil også ha friske barn, noe som antyder at de ikke adopterer for å hjelpe et barn, men for å oppfylle drømmen om å bli foreldre, enten det er for første eller andre gang. Nesten ingen av informantene ville adoptere innad i Norge, den viktigste begrunnelsen for dette er at de mener det er større sannsynlighet for å få et barn uten varige skader fra utlandet. Når det gjelder kjennskap til landet ser vi at det for noen finnes en middelvei mellom det å kjenne for godt til et land og det å kjenne for lite til det. For de fleste mødrene er det positivt med en viss kjennskap til landet de adopterer fra. Ønsker om barnets kjønn kategoriseres som implisitte ønsker fordi det er tydelig at de fleste ikke synes det er greit å ønske seg et kjønn over et annet. En av informantene ønsket seg jente og fikk det. Barnets utseende blir behandlet som et både eksplisitt og implisitt ønske. Mange av informantene har tanker om hvordan deres fremtidige barn skal se ut, enten det skyldes at de skal passe inn i det norske samfunnet eller egne holdninger til utseende.

I tillegg til klare ønsker og begrunnelser for valg av land, er det en del ved adopsjonene som hevdes å skyldes tilfeldigheter. Dette kan være møtet med den formelle adopsjonen, der mødrene for eksempel ikke tilfredsstiller et lands krav, eller medienes bilder av landet som preger informantenes holdninger. I adopsjonshistoriene finner jeg en del fokus på at skjebnen bestemmer. Mødrene bruker forskjellige grep for å finne mening og fremheve denne i fortellingene sine.